At jeg skulle komme meg bak på en motorsykkel igjen var jo ett stille mål jeg hadde for meg selv. Har jo i grunn bestandig tenkt at det er litt kult, spesielt om en kjører selv også. Selv om det å bli sjåfør selv av en stor sykkel fortsatt ikke er i planen er den i tankene.
Men at jeg skulle få se den dagen Lexie skulle stikke av med matfar på tur…
Nei, den hadde jeg vel ærlig talt ikke helt sett for meg!
Bolla frøkna er jo hysterisk til høyder, har fortsatt litt vannskrekk og akkurat så vidt lært seg at det å gå trapper nedover ikke fører til døden. Som du skjønner er hun en litt reddhare for farer for seg selv, selv om hun er tøffere enn toget når ho skal sette andre på plass i hierarkiet som er av en hundeflokk nede på Apotekerholmen. Der er frøkna sammen med Frigg rett og slett doningene.
Derfor såg jeg for meg at motorsykkel kom til å bli fryktelig skummelt for frøkna. Vi snakker tross alt litt opp i høyden pluss at det er masse lyd. Men med god hjelp og omsorg fra matfar gikk så å si hele turen som en drøm.
Turen hadde visst nok godt riktig så fint. Lexie har ikke virket særlig bekymret bortsett fra litt på slutten. Så dette lover jo godt for fremtidige turer med matfar og kanskje matmor en gang langt der fremme i tiden?
