Frykten for The Boogeyman

Barndomsminner på godt og vondt.

Kanskje mest vondt, for frykten for monster under senga, i skapet eller rett utenfor soveromsdøra var iallfall ekte for meg. Husker frykten min var stor når jeg bodde i Oslo og den ble ikke noe bedre når jeg flyttet inn i Ivar Seljedalsgate 2 på Sunndalsøra. Jeg har bestandig trodd at det fantes mere mellom himmel og jord enn hva alle i hele verden ser. Alle tror vi nok på noe, men jeg kjenner mye på energi og krefter istedenfor å tro på noen stor gud som sitter oppe i himmelen. Jag skal ikke gå sånn inn på det for det kan jeg skrive masse om, men alle tror vi på hvert vårt og monsteret under sengen med navnet Booeyman har eksistert så lenge jeg kan huske. Han finnes fortsatt den dag i dag.

Alle har vi vel en gang i tiden vært redd for monsteret i skapet eller under sengen.

Når jeg skulle legge meg som liten måtte jeg ta sats og hoppe opp i sengen, for da trodde jeg ikke han fikk tak i meg. Så måtte jeg bestandig ligge med ansiktet ut mot rommet. Var ikke det at jeg trodde han ikke kom, men da fikk jeg iallfall med meg når han kom. Jeg såg helt seriøst for meg at risikoen for å bli tatt var størst om jeg ikke låg med ansiktet ut.

Jeg selv må bestandig ligge innerst ved veggen, men ha blikket mot døren.

I tillegg måtte jeg bestandig pakke meg helt inn i dynen og jeg låg med ryggen helt inn til veggen. Dette var også noe jeg var sikker på ville beskytte meg mot dette monsteret. Bestefar min brukte å spørre om han skulle spikre fast senga, dyna og puta til veggen slik at det ikke fikk flyttet seg i løpet av natten. Jeg var nære ved å si ja flere ganger. 🙂 Bare tanken på at en tå eller en finner er uten dyne og utenfor sengekanten fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Jeg måtte aldri gi han sjansen for å ta meg.

Jeg må også ligge god midt i sengen og undr dynen.

Rart dette med barndomsminner og hva en var redd på den tiden. Men sannheten er at jeg fortsatt på flere vis frykter ett monster. Jeg må fortsatt ligge med ansiktet mot døra, lengst bort fra døra og pakke meg helt inn uansett hvor varmt det måtte være.

Marerittet over The Boogeyman kan jeg fortsatt ha den dag i dag. Mest kanskje fordi han til tider var en ekte figur, frem til denne personen døde når jeg var 17 og dette kan fortsatt gi meg masse frykt. Jeg kan rett og slett våkne med kaldsvette, angst og gråten som presser på.

Så for meg har bestandig monster fintes og jeg tror på de den dag i dag. For selv om ekte monster dør er energien fortsatt med meg videre og det kan også være andres energi.

Husker tilbake til når jeg fulgte med på alt av Charmed på TV3 og tenke; hva om jeg hadde disse kreftene og trylleformlene, da kunne je blitt kvitt monsteret en gang for alle.

Phoebe Halliwell (Alyssa Milano) som ble kvitt the woogyman for første gang.

Phoebe Halliwell (Alyssa Milano) og Piper Halliwell (Holly Marie Combs) som ble kvitt the woogeyman for andre gang.

Prue var min store helt I starten og etterpå ble Piper min store helt. 🙂 Prue som kunne flytte ting bare ved hjelp av tanker og Piper som kunne stoppe tiden. Da snakker vi krefter som kunne stoppe ett hvert monster uansett form og størrelse.

Hvordan er det med dere, hadde eller har dere fortsatt frykt for monsteret under sengen eller i skapet?