i dag er dag jeg har grudd meg mere til en noe på lenge, veldig lenge.

Jeg har selv i lengre tid snakket om hvor viktig det er at vi snakker om psykisk helse og hvordan vi må ta vare på hverandre. Men det jeg nå legger merke til med meg selv, noe som egentlig alltid har stemt er; hvor mye enklere det er å hjelpe andre, stille opp for andre og gi andre råd. Men når det kommer til meg selv har jeg bestandig satt meg selv i bakerste rekke.

Hvordan andre har det har liksom vært viktigst, jeg har ikke telt med i den kalkulasjonen! Men i dag er dagen hvor jeg igjen skal prøve å begynne å ta grep. Det sitter langt inne og jeg har grudd meg masse.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har nemlig prøvd dette flere ganger før uten at det har hjulpet mye. Men here I go again!

I dag har jeg altså en time tim psykolog og hvor jeg kanskje for en gang skyld kan få hjelp til å takle traumene jeg har båret med meg så alt for lenge?

Jeg vet at dette er et tema folk flest ikke vil snakke så høyt om, men det er kanskje på tide at jeg i hver fall prøver litt? For jeg både synes og mener dette med psykisk helse bør snakkes mer om!

I alle fall så håper jeg nå at denne psykologen kan hjelpe litt. For jeg synes det er vanskelig å selv stå i alt alene, kroppen min takler det rett og slett ikke. Dette har ført til at jeg sliter med mye, ikke lengre bare det psykiske men også det fysiske. Jeg sliter med utmattelse, hodepine, smerter i kroppen og i tillegg fått beskjed om at jeg nesten ikke har oksygen i blodet mitt.

Selvfølgelig er noe av dette, slik som mine rosa blodceller en årsak for at jeg ikke har vært flink til å ta vare på meg selv. Men når ting blir for mye er det vanskelig å gjøre noe som helst. Det meste av tiden har gått til å samle krefter og slappe av.

Tid med hundene er noe som har vært til mye hjelp. De er der for deg når som helst og bare er der for å kose når du trenger det. Til og med han Tarzan som i følge matmor ikke er så kosete koste masse med meg mens han var her.

Personlig synes jeg dette bestandig har vært flaut å snakke om. Også til en psykolog, for det er så avhengig av tillit og respekt. For jeg ikke dette med psykologen er det vanskelig å åpne opp og dette er hva som har skjedd tidligere når jeg har prøvd. Noe som igjen har ført til at jeg har gitt opp og sluttet å gå. Gravd følelsene ned og latt som om alt var bra. Smilt og sagt at jeg har det fint, selv om jeg egentlig har hatt lyst til å hyle høyere enn noen gang før.

Dessuten har jeg bestandig syntes det har vært flaut å ha det vanskelig, har aldri ville snakket fult ut om mine problemer og vært veldig lukket. Egentlig er jeg fortsatt det og ser ikke for meg at dette endre med det første heller. Men hvor tragisk er det egentlig ikke? Jeg som lukker alt inne og heller sier til andre at de kan snakke med meg når som helst?

Men vet du hva; jeg har nå bestemt meg for å prøve på nytt å ta i mot hjelp og se hvor dette fører til. For det er ikke bestandig en klarer å stå i alt alene og vi alle har perioder i livet som er vanskelige.

Så i skrivende stund skal jeg nå bare skrive denne setningen ferdig, ut med hundene en tur og så ta min time hos psykologen og håper dette vil for en gang skyld føre til noe godt.

Det kan hende det blir litt stille fra meg i noen dager, men jeg vil komme sterkere tilbake.

Og derfor så stikker jeg bare innom nå for å ønske dere alle en fin dag og kveld videre. 🙂