Hvem hadde trodd at for en måned tid siden skulle Europa være i krig?
Tusen på tusen vis av mennesker er på flukt og en mann velger fortsatt å krige på. En mann med en stor styrke under seg. Vladimir Plutin står fortsatt fast på sine synspunkter og mener at det Russland nå gjør mot Ukraina er rettferdighet. På den andre siden kjemper Violdymyr Zelenskyj med folket sitt om ett fritt Ukraina.
Hva som er riktig og galt å gjøre her for å løse det skal ikke jeg uttale meg om, men jeg skal være ærlig å si at jeg synes det krig er litt for nærme våre egne landgrenser nå. Russland deler jo tross alt landegrense med oss og Norge med nesten hele resten av verden har jo gått i mot Russland og støtter Ukraina. Å med Nato som står med sin støtte for Ukraina er jo fakta at en gang har kanskje noen hjelp for mye og Plutin setter nesen mot ett annet land også. Jeg håper virkelig ikke dette skjer og at vi kan leve trygt i denne verden en god stund til.
Men samtidig er det mange på flukt og vi kan ikke ignorer dette heller.
I går såg jeg nyheten om flere hundre ukrainske foreldreløse barn som trenger ett nytt hjem. Norge vil ikke åpne dørene fordi Ukraina vil ha di tilbake når krigen er over.
Men hva er riktig her?
Har dette vært barn som hadde foreldre som sto igjen og kjempet er jeg enig i at di burde få komme tilbake til sine familier når krigen er over. Men her snakker vi om barn som ikke har noen! Om di kan få seg en familie her i landet eller ett annet land. Er det riktig at det bare skal være mens verden er vanskelig. For i så fall hva returnerer vi barna til? Di minste som har ingen fra før, ingen som savner di eller etterlyser di til vanlig heller engang?
Nei, sannelig vet jeg ikke hva som er riktig. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at jeg håper vi aldri havner i samme situasjon. En hverdag på flykt, foreldreløse barn som ingen tar seg av, familiehunder som havner fra familie i karantene om di klarer å flykte med di, voksne og barn som mister alt di har. For dette er en ny hverdag som jeg ikke misunner og håper med hele mitt hjerte at vi aldri trenger å ta stilling til.
Jeg håper og krysser fingre for at vi kan leve trygt og rolig i vår hverdag og at vi slipper å oppleve denne umenneskeligheten.
