Hvem bestemmer hvor grensen går på hva en selv skal godta? Du selv eller di i rundt deg? Dette er et spørsmål jeg sitter igjen med etter flere uttaleser nå på bare noen uker. Hva gjør dette med en? Hvor går grensen? Hvem bestemmer når nok er nok?

Visst jeg skal gå ut fra min opplevelse nå så er det ikke meg i følge andre, men heller di! For alt skal liksom kunne tulles med og alt er lov å snakke om selv om mottaker sier nei! Å er det egentlig å tulle med noen når den andre personen blir lei seg. Man ler ikke sammen med noen når mottaker av kommentaren sitter stille og mutt igjen eller forlater situasjonen. Det går heller over på å trykke noen ned og selv få noe igjen for det.

Så spørsmålet blir er det greit å trykke andre ned, så lenge du selv ikke synes det er så ille?

La meg ta dere tilbake til utgangspunktet for hvorfor jeg nå sitter å skriver dette.

Hele livet har jeg vært kjent som hun store, hun som ikke passet inn eller kunne vises frem på grunn av hvordan jeg ser ut. Dette er noe jeg har levd med hele livet og på grunn av dette har utviklet ett forhold til mat som er så langt i fra sunt som du kan komme. Jeg kan ikke huske tilbake til en tid hvor mat ikke har vært problematisk og noe jeg har vurdert opp og ned før jeg har spist. Mat ble og er en kjempefiende som virket/virker uslåelig.

Når det kommer til mat i forhold til både vekt og hode sitter jeg som regel meg mange spørsmål;

• Skal jeg spise?
• Hva skal jeg spise?
• Hvor mye eller lite kan jeg spise?
• Fortjener jeg å spise?
• Kan jeg spise når noen ser på, hvor hva tenker di om hva jeg spiser?
• Skal jeg si ja til å bli med ut å spise, det er tross alt mange som ser meg da. Ser hun store som sitter å spiser i seg mat og kanskje en dessert på en god dag.

Så om du virkelig vil såre meg er det lett! For det er egentlig bare å begynne å stille spørsmålstegn til maten jeg spiser eller ikke spiser og hvordan kroppen min ser ut. Jeg har jobbet lenge med å ikke la meg påvirke, men det er fortsatt mange dager som jeg ikke har sjanse til å stå i mot.

Om jeg går tilbake di siste to måneden har jeg vært aktiv på Stikk Ut turer som finnes her i Møre og Romsdal. Et initiativ som alene skal være positivt for mange, her er det muligheter til å oppleve nye plasser og se deler av naturen en kanskje ikke har sett før. Men for meg har det blitt til noen jeg må gjøre og egentlig ikke koser meg fult ut med. Misforstå meg rett, jeg har hatt turer som har vært fine og turene med venner har jeg ikke ville byttet ut. Vi har hatt det hyggelig på disse turene, men jeg har med meg styggen på ryggen også på disse turene.

Styggen som sitter der og hvisker og tisker, han som til tider skriker så høyt at selv di beste kommentarer fra kjærest, familie (dessverre ikke den nærmeste) og venner blir overdøvd. Men jeg kjemper mot han og prøver å ikke la han vinne hver gang. Men han er der hele tiden, selv om jeg dytter han bak meg. Så på turer er han med å sier;

• Du må gå for da kan du kanskje spise etterpå.
• Du må gå harde turer for du skal slite deg maks ut.
• Går du lette turer, må du i hverfall gå flere på samme dag.
• Kanskje du også klarer å stenge meg ute bare du sliter deg nok ut og da får du kanskje en god natt søvn.

Sånn som jeg hater denne styggen på ryggen og skulle ønske han var mindre eller ble borte for godt. Som sagt har jeg vært i krig med han så lenge jeg kan huske og jobber fortsatt med å overvinne han.

Men han kjemper med nebb og klør for å være med videre og vokser seg større når kommentarer kommer. Værste er kommentarer som er formulert som liksom gode. For i det siste har jeg fått høre følgende;

• Skal vi ha en klemmekonkurranse for å se hvor stram ho Ida har blitt!
• Så mye finere du ser ut nå en hva du gjorde før!
• Du må da spise en god del siden du er så stor!
• Flott at du går turer, men husk på at det ikke er bra for knærne dine siden du er så tung!
• Du er klar over at denne gåinga din er galskap!
• Hvor mang plagg har du sydd inn siden du har gått ned i vekt!
• Hva veier du for du må da være klar over at du har gått ned!

Til alle disse kommentaren har jeg sagt klart i fra flere ganger at jeg ikke vil snakke om hverken vekt eller mat når det kommer til meg. Men jeg blir ikke hørt, for av en eller annen grunn mener disse menneskene at det er greit og jeg bare må godta det.

Så for noen dager siden satt jeg meg ned å skrev til han som har kommentert mest. Jeg skrev tydelig og greit at hans kommentarer såret meg og at han rett og slett “matet” problemene jeg allerede hadde.

Svaret jeg fikk tilbake var greit, men at jeg var litt vanskelig. Så jeg spurte rett ut hva han mente med vanskelig, var jeg vanskelig for at jeg satt grenser for hva jeg ikke ville snakke om? Vanskelig for at jeg ikke synes det er greit å spøk om min størrelse foran andre og tro at jeg synes det også er gøy?

Fikk da til svar at alt kunne spøkes med og at det ikke fantes tema en ikke kunne bruke. Så jeg skrev enkelt og greit at for meg var det ikke slik og jeg så ikke humoren i det. Og at jeg ønsket en stopper på det ellers så måtte jeg rett og slett holde meg unna holmen.

Dette svarte han ikke på og jeg hadde nå håpet at han tok poenget. Så igår tok jeg med meg hunden og stilte opp på hundeluftingen på Apotekerholmen. Jeg var kvalm og hadde en indre uro i meg mens jeg gikk utover og kjente at jeg ikke hadde så mye å si når jeg kom frem. Det hele ente med at han gikk, men så satt ved bilen min når jeg gikk inn igjen.

I det jeg skulle sette meg inn i bilen begynte han å prate eller rettere sagt rope det ut. Er det kun meg du er sur på eller er du sur på alle? Jeg svarte at jeg ikke hadde så mye å si til han for tiden, jeg trengte litt tid og at jeg trengte at han forsto hva jeg faktisk har fortalt han. Det satt nemlig langt inne å fortelle han hvordan han har såret meg. Dette konkluderte i at han klappe sammen hendene og ropte ut at jeg var GAL!

Så her sitter jeg nå altså med tårer i øynene og kjenner meg tommere en noen gang. Denne helgen skulle være en koselig helg hvor vi feirer kjæresten sin bursdag. Istedenfor sitter jeg å ønsker å grave meg ned, forsvinne uten at noen ser meg. Jeg forstår ikke hvorfor det er så feil av meg å si nok er nok og at jeg ikke ønsker å snakke om eller få kommentarer på vekten min eller mat?

Så istedenfor å nå glede meg fult ut over at kjærest og jeg skal på Kranaskjæret å spise bursdagsmiddag der i dag og i morgen skal vi på Sushi Bar og feire sammen med familien, sitter jeg å nå tenker hvordan komme igjennom det. Jeg må rett og slett fake it til i make it! Men styggen på ryggen prøver fortsatt å trekke i trådene siden han har blitt matet og jeg prøver å få kontrollen via mat.

Ja hva mer skal jeg si? Jeg hadde håpet at det skulle hjelp å skrive dette ned, men istedenfor så sitter jeg her fortsatt med di samme tankene; hvem bestemmer om det er greit å kommentere min vekt og mitt matinntak? Enden på viset er rett og slett at jeg må fortsette å jobbe med meg selv og hundene mister vennene sine for at jeg ikke kan oppholde meg rundt mennesker som gjør meg vondt….

Ok, hør her; når skal vi få bukt med mobbing? Dette er virkelig ett spørsmål jeg stiller meg og kan den dag i dag fortsatt ikke forstå hvorfor noen fortsatt gjør det. Er det ikke snart på tide at vi lærer og at voksne tar grep og lærer barn at mobbing rett og slett ikke er greit?

Grunnen til at jeg skriver detter er denne; jeg fikk i går en melding på innboksen min om historien til en gutt. Han har blitt mobbet i mange mange år og moren som har fortalt historien hans har prøvd å støtte sønnen sin så langt som hun bare kan. Når jeg leste den ble jeg bare ufattelig trist, både på hans vegne og dessverre så mange andre inkludert meg selv som har opplevd lignende. Dessverre er ikke denne historien unik i seg selv, men den er så utrolig viktig å dele.

Etter å ha lest tok jeg kontakt med moren og spurte om det var greit å kunne dele her på bloggen. Og jeg fikk ja, noe som viser til at hun tenker slik som meg; jo mere ordet blir spredt og større sjanse er det for at vi en dag kanskje kan vinne!

Så med dette ønsker jeg å fortelle historien om Andreas Andersen Muren. Hans historie fortalt fra han var liten gutt til mannen han er idag. Det er moren Heidi Muren som har tatt til ordet og skrevet ned disse sterke orden. Så vær så snill og ta dere tid til å lese. <3

Fuck Mobbing!

Moren til Andreas  :

Takk til deg som mor og ikke minst deg Andreas som tørr å la din historie komme frem. Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte alt godt og håper du vet langt der innerst inne at du er verdt så mye mye mer enn hva disse menneskene har fått deg til å føle. <3

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Jeg skulle sånn ønske at dette overrasket meg, men dessverre er så har jeg slutta å bli overraska for lenge siden. Altså ja, jeg vet jeg har skrevet om dette før og kommer til å fortsett å skrive om det så lenge det trengs. Netthets og mobbing er ikke greit og om vi ikke sier i fra vil det iallfall bare fortsette.

Men akkurat idag tenkte jeg å ta for meg noe annet, for det som skremmer meg mest med alt dette er hvordan disse menneskene forsvarer det. De fleste som mobber eller skriver på nett bak tastaturet bortforklarer det de gjør og ser ikke problemet med det. Her mener jeg det er noe som da skurrer. For jeg får meg til å lure på hvor mange av de som slenger med leppen, kaller folk navn eller rett og slett skriver direkte hva de mener om noe og ikke forholder seg saklig om de hadde turt å sagt dette direkt til de.

Altså hvor mange er tøffe nok til å ta den praten ansikt til ansikt og ikke sitte trygt hjemme og late som det de gjør ikke har ringvirkninger. Jeg tviler sterkt på at 100 % av disse menneskene hadde turt dette og at de i det hele tatt hadde turt å åpnet munne!

Jag leste senest i går følgende på Carina Dahl sin Instagram konto at hun får meldinger fra trebarnsmødre innen omsorgsyrket sender meldinger til henne om hvor stygg hun er! Sykt! Altså selvfølgelig har vi forskjellige syn på hva vi synes er vakkert, men det betyr ikke at det gir en rett til å sende slike meldinger.

Jeg kom også over kommentarfelt for Farmen Kjendis på TV2 hvor en som kaller seg for Oldemor skriver at hun håper så inderlig vel at “lille Barbie” (Lasse Matberg) ryker ut. Jeg skrev til ho at det er helt ok å ikke ønske han seieren og ha en annen favoritt, men at som ett godt voksent menneske burde hun vite bedre enn å skrive slike kommentarer. For hva slags forbilde er hun egentlig for barnebarn og oldebarn? Svaret jeg fikk da var et det var ironi og tull, såpass måtte være greit. Men nei, jeg er ikke enig. Hvorfor skrive slikt om noen og si etterpå at det er tull. Hva vist det hadde vært hennes egen barnebarn eller oldebarn som kom å fortalte at noen hadde slengt slike kommentarer etter de. Da vil jeg tro hun ikke hadde syntes det var greit eller innafor i det hele tatt. Så hvorfor da gjøre det på nett, bak tastaturet til personer du ikke kjenner. Gjør det det liksom greit fru Oldemor?

Sist men ikke minst så har vi historien om barnestjerne Jeremy Gabriel. Her har en komiker brukt han som såkalt humor i sine show ved å mobbe at han er utviklingshemmet og at han er umulig å drepe. Dette mener han er helt innafor selv men har blitt dømt til å betale 28 000 doller (230 000 kroner) i oppreisning til han. Likevel ta komiker Mike Ward kampen videre og mener han ikke burde blitt straffet for det. Han står inne for alt han har sagt og ville mest sannsynlig sagt det igjen og igjen. Leser en også i kommentarfelt der er det flere som senere dette er helt greit. De ser ikke noe problemer, de kaller det bare humor. Men kan det kalles humor når ett barn blir mobbet av det? Både av en komiker og av andre på grunn av hva komikeren har sagt? Gutten som nå er 24 år endte opp med suicidale tanker og ble fortalt en av vitsene til komikeren daglig. Hvordan kan noe slik rettferdiggjøres?

Å altså her sitter da mest voksne mennesker å skriver slikt på nett hjemme i sin trygge hule. Tenker ikke over konsekvenser og forteller andre at slikt er greit og kanskje til og med fortsetter hetsen. Så hvordan skal vi få en stopper for dette når verden vi lever i er slik den er. Veldig få av disse menneskene som sitter å skriver dette får noen konsekvens av det. De føler seg heller større og fortsetter i neste felt eller i neste innlegg om neste sak.

Dette er ikke kult eller artig! Noe må gjøres og når jeg får beskjed om å la det være og ikke ta ting så seriøst. Slik som en som sa at så lenge det ikke skjer med noen du kjenner har det vel ingen ting å si, så hvorfor bryr du deg. Vel, det er veldig enkelt å svare på. Det er noe om å ha empati og tørre å si i fra når du ser urettferdighet skje. Om en sitter å ser det skjer og ikke gjøre noe med det er en faktisk selv med på det. Enkelt å greit!

Vi alle er mennesker om det være seg en privat person, en blogger, en influenser, eller med i ett tv program, ingen er perfekte. Ingen! Alle velger vi det livet vi selv ønsker å leve og prøver så godt vi kan å ha ett godt liv selv om kanskje ikke alle er enige i valgene en tar. Uansett hvilket liv en lever eller hvordan en ser ut gir ingen rettigheten til å mobbe, fryse ut eller trakassere ett annet menneske. Å kommer du over ett menneske du ikke har noe pent å si noe om eller leser noe på nett som du ikke liker. La vær å kommenter, tar deg faktisk lengre til å spy ut av deg negativitet enn det tar deg å gå / scrolle forbi.

La oss heller spre kjærlighet og håp, vi alle har det bedre om vi lever etter det.

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Dette innlegget kommer i hovedsak på grunn av hva jeg leste rett før jeg la meg i går kveld, men egentlig har det ulmet lenge i meg. For jeg er rett og slett sjokkert over hvordan voksne oppfører seg i kommentarfelt i sosiale medier. Det er virkelig skremmende lesning til tider og utifra dette er det lett å skjønne at barn mobber. For la oss vare så ærlige å si det som det er; barn lærer av oss voksne!

Jeg forstår meg ikke på disse voksne menneskene som sitter anonyme bak tastaturet hjemme og lirer av seg den ene kommentaren etter den andre. Selvfølgelig kan tema som denne vaksinen starte en diskusjon, men hvordan har det seg at folk ikke kan forholde seg til saken? Istedenfor går di etter enkeltpersoner og gjerne på hvordan de ser ut utseendemessig.

Hva har for eksempel en vaksine mot korona med om hvor tynn, tykk, mørkhudet, lyshudet, ser blid ut, ser sur ut, legning, har feil hårfrisyre osv osv…?

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Altså la meg vise dere noen eksempler på hva jeg leste bare i det siste kommentarfeltet om vår statsminister Erna Solberg og rusmissbrukere i ett innlegg angående at rusmisbrukere skal få vaksine;

• “Det er vist massedrap Erna har satt i gang, trenger noen doser den elefanten der også!”
• “Hvorfor skal rusmisbrukere få vaksine når de selv har valgt å drepe seg selv med narkotika?”
• “Synes de er så fint å kaste vekk disse nye sprøytene til narkomane slik at de kan overleve ett år til. For å så sette selv 100 doser selv og dø av overdose, istedenfor å gi det til folk som faktisk trenger den og fortjener den!”
• “Jeg har ingen ting i mot dem, men hvorfor skal mennesker som dreper seg selv få den?”
• “Kjempeflott at de prioriterer 95% av Haugalandets innbyggere først!”
• “Får begynne på heroin da!”

Altså dette er kun noen av de få siste kommentaren folk har slengt fra seg i går. Dette er så langt i fra min holdning til alt som du kommer.

Dette er rett og slett forkastelig spør du meg!

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan rakke ned på andre mennesker bare fordi de selv føler en glede med det. Minst av alt skrevet det i ett kommentarfelt. For jeg tar meg i å lure; har de ville og turt å sagt dette til personen om de sto ansikt til ansikt.

Selv om jeg kunne hatt lyst skal jeg ikke skrive navnet på han som kaller Erna Solberg en elefant som eksempel. Men hvor mange er det som trur at han hadde turt det om han en dag møtte henne på gaten?

La oss nå se sannheten her for det den er. Mobbing og uthenging er ikke greit om det er ansikt til ansikt eller på nett. Men det er virkelig skremmende å lese hvordan voksne ikke ser ut til å bry seg på nett, de bare tror at de kommer unna med det.

Selv tar jeg meg i å håpe de selv ikke har barn rundt seg som de lærer slike verdier til, men dessverre frykter jeg at di har det. I hver fall mange av di. Og jeg håper for alt i verden at de barna aldri selv vil oppleve mobbing på nært hold, for da tror jeg det ikke er mye sympati å hente hos foreldrene.

Mange sier vi gikk inn i det nye året (kun for noen dager siden) med blanke fargestifter og at dette året lover godt med tanke på hvor tungt 2020 var. Men så langt er det ikke så mye som viser dette!

Altså har du ikke noe fint å si, så la vær. Hold deg saklig om du vil diskutere og la vær å være ett nettroll eller en mobber. Dette gangner ingen og det vil ikke hjelpe i noen situasjoner. Så om du sitter på nett og ikke har noen fint å skrive, bare bla deg videre og være ett godt eksempel.

Vær så snill.

Di siste dagen eller ukene har virkelig vært dager hvor jeg har måtte jobbet med hodet. Den legetimen som skulle være en enkel celleprøve time gikk jo som sagt ikke som planlagt.

Her kunne jeg skrevet sikkert mye mer enn hva jeg får ned. Men, jeg prøver å tenke litt fremover og ikke minst bakover, Er alt så lurt å skrive på en offentlig plass? Samtidig som åpenhet om problemer er noe som jeg selv synes er viktig. Ingen ting blir bedre om vi ikke kan snakke om det, eller????

Men samtidig er jo åpenhet om enkelt plager ofte ting folk ser ner på eller unngår å prate om. Jeg har selv gjort dette i fra jeg var liten. Men etter denne legetimen jeg hadde, løsnet pluggen litt. Det var akkurat som om noe ga litt rom for å la ting slippe ut. Jeg fikk pratet litt med legen om det og etter dette pratet litt med ei god venninne. Sist men ikke minst har jeg begynt å gravd litt i historien min hos familie som tørr å åpne seg opp litt. Så selv om lyset i tunnelen der fremme er langt unna ser jeg i det minste ett lite lysglimt eller to. Så jeg vet at om jeg jobber med meg selv finnes det håp.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Har en ny legetime i morra og i mens skal jeg bare prøve å bruke dagen til å slappe av, samle krefter og få energi av energiske hunder som skal springe tullball og nyte livet ved havet.

Dag startet så bra, den perfekte rolige starten. Sov lenge, god frokost sammen med kjærest og en god dusj før jobben ventet.

Egentlig en perfekt start på helgen også. Har fortsatt ferie fra jobben min i helsevesnet og kjenner jeg nyter den. Noen få korte vakter eller langvakter hos Drømmestrikk er bare bonus.

Møtte på jobb og Marie tok i mot meg med åpne armer så langt en klem kan gå. Kjærsti var onnom å hentet med seg makroner og flere står klar til å henstes av Monica.

Så langt går alt fint.

Men……..

En ting endre alt!

Hjertet stopper nesten å slå, jeg merker jeg nesten holder pusten og jeg ønsker at gulvet skal åpnes seg å sluke meg helt.

Jeg vet jeg har flyttet til en by som ikke er langt fra Sunndalsøra, men at jeg allikevel så hadde e da ikke trodd at to av mine verste mobber skulle bo her….

Å i dag dukke altså dronninga av mobbing opp på garnbutikken. Damen som fikk meg til å sitte på doen i friminuttene, gjemme meg i klasserommene eller stikke hjem de gangen jeg kunne det. Dama gjorde skolen til ett mareritt uten sidestykke for meg og jeg grøss fortsatt den dag i dag når jeg ser henne.

Jeg merker jeg kunne skrevet så mye mye mer her om hvilket hælvete ho laget for meg, men kjenner jeg må ta det i porsjoner.

En ting er sikkert og det er at jeg er heldig som forsatt hadde Marie på jobb mens ho var her. Jeg slapp å forholde meg til ho alene. Ho gikk forresten ut her fra uten å kjøpe noe også, noe som e synd for butikken men helt greit for meg når det kommer til ho.

For hvordan ho kan komme inn her, smile og snakke til meg som vi skulle være gamle bekjente og venner er uforståelig for meg.

Ho sa ho skulle komme tilbake en annen dag, men personlig nå så krysser jeg fingre for at jeg da ikke er på jobb selv.

Mobbing ødelegger så mye og gamle sår begynner fort å blø igjen ved slike situasjoner. Så selv om jeg ser på meg selv som sterk, tøff og kan møte det meste. Blir jeg heller den lille jenta som bare ønsket å dø når personer som henne her ikke vet bedre og bare holder seg borte fra meg.

Heldigvis kom Monica innom nå og hentet makronene sine og jeg fikk luftet litt hodet til ho. Så takk universet som både gir og tar. Men i det minste har gitt meg en god venninne som lytter når enn det måtte være.