Er det greit å trykke andre ned, så lenge du selv ikke synes det er ille?

Hvem bestemmer hvor grensen går på hva en selv skal godta? Du selv eller di i rundt deg? Dette er et spørsmål jeg sitter igjen med etter flere uttaleser nå på bare noen uker. Hva gjør dette med en? Hvor går grensen? Hvem bestemmer når nok er nok?

Visst jeg skal gå ut fra min opplevelse nå så er det ikke meg i følge andre, men heller di! For alt skal liksom kunne tulles med og alt er lov å snakke om selv om mottaker sier nei! Å er det egentlig å tulle med noen når den andre personen blir lei seg. Man ler ikke sammen med noen når mottaker av kommentaren sitter stille og mutt igjen eller forlater situasjonen. Det går heller over på å trykke noen ned og selv få noe igjen for det.

Så spørsmålet blir er det greit å trykke andre ned, så lenge du selv ikke synes det er så ille?

Bildet taler for seg selv.

La meg ta dere tilbake til utgangspunktet for hvorfor jeg nå sitter å skriver dette.

Hele livet har jeg vært kjent som hun store, hun som ikke passet inn eller kunne vises frem på grunn av hvordan jeg ser ut. Dette er noe jeg har levd med hele livet og på grunn av dette har utviklet ett forhold til mat som er så langt i fra sunt som du kan komme. Jeg kan ikke huske tilbake til en tid hvor mat ikke har vært problematisk og noe jeg har vurdert opp og ned før jeg har spist. Mat ble og er en kjempefiende som virket/virker uslåelig.

Når det kommer til mat i forhold til både vekt og hode sitter jeg som regel meg mange spørsmål;

  • Skal jeg spise?
  • Hva skal jeg spise?
  • Hvor mye eller lite kan jeg spise?
  • Fortjener jeg å spise?
  • Kan jeg spise når noen ser på, hvor hva tenker di om hva jeg spiser?
  • Skal jeg si ja til å bli med ut å spise, det er tross alt mange som ser meg da. Ser hun store som sitter å spiser i seg mat og kanskje en dessert på en god dag.

Så om du virkelig vil såre meg er det lett! For det er egentlig bare å begynne å stille spørsmålstegn til maten jeg spiser eller ikke spiser og hvordan kroppen min ser ut. Jeg har jobbet lenge med å ikke la meg påvirke, men det er fortsatt mange dager som jeg ikke har sjanse til å stå i mot.

Om jeg går tilbake di siste to måneden har jeg vært aktiv på Stikk Ut turer som finnes her i Møre og Romsdal. Et initiativ som alene skal være positivt for mange, her er det muligheter til å oppleve nye plasser og se deler av naturen en kanskje ikke har sett før. Men for meg har det blitt til noen jeg må gjøre og egentlig ikke koser meg fult ut med. Misforstå meg rett, jeg har hatt turer som har vært fine og turene med venner har jeg ikke ville byttet ut. Vi har hatt det hyggelig på disse turene, men jeg har med meg styggen på ryggen også på disse turene.

Styggen som sitter der og hvisker og tisker, han som til tider skriker så høyt at selv di beste kommentarer fra kjærest, familie (dessverre ikke den nærmeste) og venner blir overdøvd. Men jeg kjemper mot han og prøver å ikke la han vinne hver gang. Men han er der hele tiden, selv om jeg dytter han bak meg. Så på turer er han med å sier;

  • Du må gå for da kan du kanskje spise etterpå.
  • Du må gå harde turer for du skal slite deg maks ut.
  • Går du lette turer, må du i hverfall gå flere på samme dag.
  • Kanskje du også klarer å stenge meg ute bare du sliter deg nok ut og da får du kanskje en god natt søvn.

Sånn som jeg hater denne styggen på ryggen og skulle ønske han var mindre eller ble borte for godt. Som sagt har jeg vært i krig med han så lenge jeg kan huske og jobber fortsatt med å overvinne han.

Men han kjemper med nebb og klør for å være med videre og vokser seg større når kommentarer kommer. Værste er kommentarer som er formulert som liksom gode. For i det siste har jeg fått høre følgende;

  • Skal vi ha en klemmekonkurranse for å se hvor stram ho Ida har blitt!
  • Så mye finere du ser ut nå en hva du gjorde før!
  • Du må da spise en god del siden du er så stor!
  • Flott at du går turer, men husk på at det ikke er bra for knærne dine siden du er så tung!
  • Du er klar over at denne gåinga din er galskap!
  • Hvor mang plagg har du sydd inn siden du har gått ned i vekt!
  • Hva veier du for du må da være klar over at du har gått ned!

Til alle disse kommentaren har jeg sagt klart i fra flere ganger at jeg ikke vil snakke om hverken vekt eller mat når det kommer til meg. Men jeg blir ikke hørt, for av en eller annen grunn mener disse menneskene at det er greit og jeg bare må godta det.

Så for noen dager siden satt jeg meg ned å skrev til han som har kommentert mest. Jeg skrev tydelig og greit at hans kommentarer såret meg og at han rett og slett “matet” problemene jeg allerede hadde.

Svaret jeg fikk tilbake var greit, men at jeg var litt vanskelig. Så jeg spurte rett ut hva han mente med vanskelig, var jeg vanskelig for at jeg satt grenser for hva jeg ikke ville snakke om? Vanskelig for at jeg ikke synes det er greit å spøk om min størrelse foran andre og tro at jeg synes det også er gøy?

Fikk da til svar at alt kunne spøkes med og at det ikke fantes tema en ikke kunne bruke. Så jeg skrev enkelt og greit at for meg var det ikke slik og jeg så ikke humoren i det. Og at jeg ønsket en stopper på det ellers så måtte jeg rett og slett holde meg unna holmen.

Dette svarte han ikke på og jeg hadde nå håpet at han tok poenget. Så igår tok jeg med meg hunden og stilte opp på hundeluftingen på Apotekerholmen. Jeg var kvalm og hadde en indre uro i meg mens jeg gikk utover og kjente at jeg ikke hadde så mye å si når jeg kom frem. Det hele ente med at han gikk, men så satt ved bilen min når jeg gikk inn igjen.

I det jeg skulle sette meg inn i bilen begynte han å prate eller rettere sagt rope det ut. Er det kun meg du er sur på eller er du sur på alle? Jeg svarte at jeg ikke hadde så mye å si til han for tiden, jeg trengte litt tid og at jeg trengte at han forsto hva jeg faktisk har fortalt han. Det satt nemlig langt inne å fortelle han hvordan han har såret meg. Dette konkluderte i at han klappe sammen hendene og ropte ut at jeg var GAL!

Så her sitter jeg nå altså med tårer i øynene og kjenner meg tommere en noen gang. Denne helgen skulle være en koselig helg hvor vi feirer kjæresten sin bursdag. Istedenfor sitter jeg å ønsker å grave meg ned, forsvinne uten at noen ser meg. Jeg forstår ikke hvorfor det er så feil av meg å si nok er nok og at jeg ikke ønsker å snakke om eller få kommentarer på vekten min eller mat?

Så istedenfor å nå glede meg fult ut over at kjærest og jeg skal på Kranaskjæret å spise bursdagsmiddag der i dag og i morgen skal vi på Sushi Bar og feire sammen med familien, sitter jeg å nå tenker hvordan komme igjennom det. Jeg må rett og slett fake it til i make it! Men styggen på ryggen prøver fortsatt å trekke i trådene siden han har blitt matet og jeg prøver å få kontrollen via mat.

Ja hva mer skal jeg si? Jeg hadde håpet at det skulle hjelp å skrive dette ned, men istedenfor så sitter jeg her fortsatt med di samme tankene; hvem bestemmer om det er greit å kommentere min vekt og mitt matinntak? Enden på viset er rett og slett at jeg må fortsette å jobbe med meg selv og hundene mister vennene sine for at jeg ikke kan oppholde meg rundt mennesker som gjør meg vondt….

Ufattelig trist å lese, men dessverre ikke unikt!

Ok, hør her; når skal vi få bukt med mobbing? Dette er virkelig ett spørsmål jeg stiller meg og kan den dag i dag fortsatt ikke forstå hvorfor noen fortsatt gjør det. Er det ikke snart på tide at vi lærer og at voksne tar grep og lærer barn at mobbing rett og slett ikke er greit?

Grunnen til at jeg skriver detter er denne; jeg fikk i går en melding på innboksen min om historien til en gutt. Han har blitt mobbet i mange mange år og moren som har fortalt historien hans har prøvd å støtte sønnen sin så langt som hun bare kan. Når jeg leste den ble jeg bare ufattelig trist, både på hans vegne og dessverre så mange andre inkludert meg selv som har opplevd lignende. Dessverre er ikke denne historien unik i seg selv, men den er så utrolig viktig å dele.

Etter å ha lest tok jeg kontakt med moren og spurte om det var greit å kunne dele her på bloggen. Og jeg fikk ja, noe som viser til at hun tenker slik som meg; jo mere ordet blir spredt og større sjanse er det for at vi en dag kanskje kan vinne!

Så med dette ønsker jeg å fortelle historien om Andreas Andersen Muren. Hans historie fortalt fra han var liten gutt til mannen han er idag. Det er moren Heidi Muren som har tatt til ordet og skrevet ned disse sterke orden. Så vær så snill og ta dere tid til å lese. <3

Andreas Andersen Muren sin historie om mobbing.

Fuck Mobbing!

Moren til Andreas ❤️ :
Andreas er idag 24 år og har aldri blitt kontaktet eller invitert til gjenforening med sine tidligere klasser / medelever. Når det er sagt, hadde han nok aldri valgt å takke ja heller.
Etter å ha lest historien om Annica og hennes svar til tidligere mobbere, tenkte jeg at nå er det på tide å fortelle Andreas sin historie.
Jeg har fått tillatelse til å fortelle.
Andreas var populær, snill og en god venn både mens han gikk i barnehagen og på barneskolen. Han var godt likt og hadde et vinnende vesen.
Som barn var Andreas en glad gutt som elsket å være med venner. Enten hadde han med venner hjem, var hos venner eller de var sammen på fotballbanen.
Andreas gledet seg til å gå på skolen hver eneste dag og likte å lære.
Da han begynte i 5 klasse forandret mye seg. Det kom nye elever i klassen og de fikk ny kontaktlærer.
Nå startet mobbingen på Danvik Skole i Drammen. En mobbing som var vanskelig å ta tak i. Det startet med småerting og stygge kommentarer. De dannet gjenger fra ulike miljøer og var du ikke «kul nok» og ble med å plage andre var du ikke med i gjengen.
Andreas ble ikke plaget i starten for han hadde fra før høy status i klassen. Men han likte ikke å se på at andre elever ble plaget og de elevene tok han vare på. Han forsvarte de som ble mobbet og sa ofte ifra at det ikke var greit. Han sa også ifra til lærerne!
En gang bandt de en elev til en telefonstolpe og helte cola på han. Andreas sa ifra til læreren men det ble ikke gjort noe. Han ringte meg på jobben og jeg ringte moren til denne gutten for å si ifra. Andreas tok stor avstand fra mobbing og det var kanskje ikke «så kult» blant verstingene.
Det var vel slik de begynte å mobbe Andreas.
De kunne gjemme skolesekken eller gymbagen hans, penalet, matpakka, prikket han i ryggen, erting i skolegården. De kalte han for Andrea, sa han var svak og det var mye plaging. Vi kunne tydelig se at Andreas var lei seg og ble mer innesluttet, lei seg og frustrert.
En dag han kom hjem fra skolen var han helt tilsølet. Jeg spurte hva som hadde skjedd men han ville ikke si noe. De hadde da fylt skolesekken hans med gjørme og vann. Alle bøker var tilgriset og ødelagt. Vi hadde møte med skolen, men de klarte ikke finne ut hvem som hadde gjort det. Det skjedde i skoletiden.
Det var gjentatte episoder hvor Andreas ble mobbet. Noen ganger ble det megling og elevene måtte skrive under på at de ikke skulle plage han mer. Men plagingen ble bare verre og verre etter dette. Det var også mye skjult mobbing som var vanskelig å gjøre noe med og ble ofte bagatellisert av lærerne. Vi snakket med foreldre til de som mobbet, tok det opp på foreldremøter, med både lærere og skolelededelse.
Men ingen ting hjalp.
Andreas byttet over til en ny klasse, men da ble alt mye verre. Da ble han mobbet for det også!
I januar i 7 klasse var han så sliten og hadde så vondt i magen at han nektet å gå på skole mer.
Det endte med at vi klaget til Fylkesmannen og fikk medhold i å bytte skole til Gullaug Barnekole i Lier, hvor han startet den 1.2.2010. Siste halvår på barneskolen. Her hadde han det bra.
Han hadde det også ok i starten av 8 klasse på nye Høvik Barne,- og ungdomsskole i Lier. Her gikk ham sammen med de samme elevene som på Gullaug.
Før jul endret ting seg. Vi kunne se at Andreas var mer lei seg, hadde ikke så mye venner på besøk lenger og fikk ofte ikke sove.
Andreas kunne litt senere fortelle at når han hadde vært på bursdag med en i klassen for litt siden, så hadde en elev fra barneskolen (Danvik) vært i samme bursdagen. Den gutten hadde hvisket til de andre og pekt på Andreas. Andreas tenkte at kanskje han hadde sagt noe og at det var grunn til at de andre begynte å trekke seg unna.
Mobbingen eskalerte på ny. Det var blikk, latterliggjøring, baksnakking, skjellsord, usanne rykter, utestenging, hacking av pc, utskjelling i sosiale medier osv.
Hvis Andreas sa noe, fikk han beskjed om at han ikke hadde noen rett til å snakke.
De kunne si: ikke snakk til meg!
Du har ingen rett til å si noe!
Han var som luft for de andre.
Hvis han sa noe, så de bare rart på han eller på hverandre og så lo de.
Hvis han i storefri gikk og satte seg ved et bord, kunne de andre som satt der gå til et annet bord eller si at det var opptatt.
Hvis de skulle jobbe med gruppearbeid, ble han ikke inkludert eller hørt.
Guttene og jentene i klassen kunne sende melding til han fra jentene sin Facebook og si at de var så forelska i han. Han svarte høflig tilbake, men de ga seg ikke før de fikk han på kroken til å skrive at han også likte jentene. Deretter gikk de rundt på skolen og viste til alle sammen «se hva Andreas har skrevet til hun og hun»
De tagget bilder av han på Facebook med «Bajs», og det kunne være 200 elever ved skolen som likte taggen eller kom med stygge kommentarer.
Vi hadde flere møter med skoleledelsen ved Høvik Skole, men til ingen nytte. De kunne ikke gjøre noe med det som skjedde på sosiale medier.
Ansvarsfraskrivelse så det holdt.
Flere etater var inne og observerte skolemiljøet, men da var det tilrettelagt med 2 lærere i klassen og elevene hadde fått beskjed om at de skulle komme for å observere miljøet.
Når det var konfirmasjonsleir og presten skulle dele konfirmantene i grupper, ringte en mor meg og sa at hennes sønn ikke kunne være på gruppe med min sønn. Min og hennes sønn hadde tidligere vært venner, gikk i samme klasse og hadde gått i samme barnehage. Jeg kjente godt moren og vi bodde i samme nabolag. Det gjorde vondt og et sterkt inntrykk på meg å få denne telefonen. Hennes sønn hadde ingen ting imot min sønn, men de andre i gruppa ville ikke!
Vi følte oss etterhvert hjelpesløse og skjønte vel egentlig lite av hva som skjedde.
Andreas var og er et flott menneske. Han var alltid snill og god mot medelever og vennene sine. Han var flink på skolen, var alltid høflig mot lærere og god i idrett og spesielt fotball. Han kunne være på fotballbanen i 3-4 timer hver dag. Hver helg.
Andreas skjønte egentlig ikke hva han gjorde feil eller ble utsatt for, og begynte etterhvert å gruble over hva som var galt uten å finne noe svar. Han sa at han kanskje måtte forandre seg og bli mer mobbete som de andre. Han sa ofte, Mamma, hvorfor vil de ikke være venn med meg lenger, jeg har ikke gjort noe galt.
Han begynte å få problemer med søvnen og ble mer og mer lei seg. Men han gikk på skolen og på fotballtrening hver dag og var stolt og sta. Ingen skulle få knekke han, sa han.
Etterhvert begynte hans aller nærmeste venner også å snu ryggen til Andreas. De kunne komme til han etter skolen/på kvelden, men ikke rett etter skolen. For da kunne de andre «mobberne» se at de gikk sammen med Andreas. De var selv redde for å bli mobbet.
På fotballtreningen snakket de etterhvert mindre til han og gikk unna når han gikk bort til de andre. De sluttet å sentre til han og kunne rope bom når han hadde ballen. Sa homo, tulling og bom når de var i takling med han. Psyket han ut. Dette gjorde vondt for Andreas. Hvis han sa ifra til trenerne, nektet de andre på at de hadde sagt noe og ting ble bare verre.
Andreas spilte aktivt fotball fra han var en liten gutt, først Strømsgodset, så begynte han på SpaBra. Han ble også tatt ut som en av 3 spillere inn mot Bylaget, men medspillere på SpaBra og elever fra klassen mobbet han og sa det måtte være en stor misforståelse at Andreas liksom var tatt ut.
De herjet med han.
Sommeren 2012, før 10 klasse ble Andreas dårlig første gang. Han hadde ikke en eneste venn, ingen ringte til han lenger eller tok telefonen når han ringte. Han var veldig ensom, fikk mange negative tanker om seg selv og fikk store søvnproblemer. Han spurte ofte, mamma hva galt har jeg gjort? Jeg kunne bare trygge han på at han ikke hadde gjort noe galt.
Han kunne sitte hjemme i helgene og på kveldene å se ned på fotballbanen hvor de andre spilte sammen. Men han var ikke en av dem lenger. Han dro ned mange ganger i starten, men til slutt turte han ikke. Han følte seg ikke lenger trygg her heller.
Da høsten kom og skolen startet, nektet Andreas å begynne på skolen igjen. Han kastet opp om morgenen, men jeg fikk kjørt han til skolen. Han turte ikke gå til og fra skolen lenger, da elevene mobbet og slengte kommentarer på skoleveien. Andreas ble etterhvert veldig engstelig og utrygg. Han gikk på skolen i 3-4 dager av 10 klasse så klarte han ikke mer!
Denne høsten flyttet jeg og han til Sunnmøre, hvor han fullførte 10 klasse. Men det var ikke noe enkelt år for han, da han hadde hatt det vondt over flere år. Han hadde store problemer med å stole på at medelever ville han vel og var hyggelige mot han.
Andreas har hatt en tøff barndom og oppvekst på mange måter. I tillegg til denne grusomme mobbingen han har blitt påført, har han hatt store problemer med å takle livet senere. Han bærer på store traumer idag, noe som preger han sterkt.
Mens tidligere mobbere går videre, feirer russetiden sammen, legger ut bilder av hvor «fett og vellykket» de er, sitter det en igjen som har mistet hele ungdomstiden sin. Selv hvor lyst han har å legge alt det vonde bak seg og gå videre, så innhenter mobberne han – hver eneste dag og natt.

Fuck mobbing!

Takk til deg som mor og ikke minst deg Andreas som tørr å la din historie komme frem. Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte alt godt og håper du vet langt der innerst inne at du er verdt så mye mye mer enn hva disse menneskene har fått deg til å føle. <3

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Netthets blir bare ett større og større problem

Jeg skulle sånn ønske at dette overrasket meg, men dessverre er så har jeg slutta å bli overraska for lenge siden. Altså ja, jeg vet jeg har skrevet om dette før og kommer til å fortsett å skrive om det så lenge det trengs. Netthets og mobbing er ikke greit og om vi ikke sier i fra vil det iallfall bare fortsette.

En dag til å tenke over hva som foregår.

Men akkurat idag tenkte jeg å ta for meg noe annet, for det som skremmer meg mest med alt dette er hvordan disse menneskene forsvarer det. De fleste som mobber eller skriver på nett bak tastaturet bortforklarer det de gjør og ser ikke problemet med det. Her mener jeg det er noe som da skurrer. For jeg får meg til å lure på hvor mange av de som slenger med leppen, kaller folk navn eller rett og slett skriver direkte hva de mener om noe og ikke forholder seg saklig om de hadde turt å sagt dette direkt til de.

Altså hvor mange er tøffe nok til å ta den praten ansikt til ansikt og ikke sitte trygt hjemme og late som det de gjør ikke har ringvirkninger. Jeg tviler sterkt på at 100 % av disse menneskene hadde turt dette og at de i det hele tatt hadde turt å åpnet munne!

Jag leste senest i går følgende på Carina Dahl sin Instagram konto at hun får meldinger fra trebarnsmødre innen omsorgsyrket sender meldinger til henne om hvor stygg hun er! Sykt! Altså selvfølgelig har vi forskjellige syn på hva vi synes er vakkert, men det betyr ikke at det gir en rett til å sende slike meldinger.

Jeg kom også over kommentarfelt for Farmen Kjendis på TV2 hvor en som kaller seg for Oldemor skriver at hun håper så inderlig vel at “lille Barbie” (Lasse Matberg) ryker ut. Jeg skrev til ho at det er helt ok å ikke ønske han seieren og ha en annen favoritt, men at som ett godt voksent menneske burde hun vite bedre enn å skrive slike kommentarer. For hva slags forbilde er hun egentlig for barnebarn og oldebarn? Svaret jeg fikk da var et det var ironi og tull, såpass måtte være greit. Men nei, jeg er ikke enig. Hvorfor skrive slikt om noen og si etterpå at det er tull. Hva vist det hadde vært hennes egen barnebarn eller oldebarn som kom å fortalte at noen hadde slengt slike kommentarer etter de. Da vil jeg tro hun ikke hadde syntes det var greit eller innafor i det hele tatt. Så hvorfor da gjøre det på nett, bak tastaturet til personer du ikke kjenner. Gjør det det liksom greit fru Oldemor?

Sist men ikke minst så har vi historien om barnestjerne Jeremy Gabriel. Her har en komiker brukt han som såkalt humor i sine show ved å mobbe at han er utviklingshemmet og at han er umulig å drepe. Dette mener han er helt innafor selv men har blitt dømt til å betale 28 000 doller (230 000 kroner) i oppreisning til han. Likevel ta komiker Mike Ward kampen videre og mener han ikke burde blitt straffet for det. Han står inne for alt han har sagt og ville mest sannsynlig sagt det igjen og igjen. Leser en også i kommentarfelt der er det flere som senere dette er helt greit. De ser ikke noe problemer, de kaller det bare humor. Men kan det kalles humor når ett barn blir mobbet av det? Både av en komiker og av andre på grunn av hva komikeren har sagt? Gutten som nå er 24 år endte opp med suicidale tanker og ble fortalt en av vitsene til komikeren daglig. Hvordan kan noe slik rettferdiggjøres?

Å altså her sitter da mest voksne mennesker å skriver slikt på nett hjemme i sin trygge hule. Tenker ikke over konsekvenser og forteller andre at slikt er greit og kanskje til og med fortsetter hetsen. Så hvordan skal vi få en stopper for dette når verden vi lever i er slik den er. Veldig få av disse menneskene som sitter å skriver dette får noen konsekvens av det. De føler seg heller større og fortsetter i neste felt eller i neste innlegg om neste sak.

Dette er ikke kult eller artig! Noe må gjøres og når jeg får beskjed om å la det være og ikke ta ting så seriøst. Slik som en som sa at så lenge det ikke skjer med noen du kjenner har det vel ingen ting å si, så hvorfor bryr du deg. Vel, det er veldig enkelt å svare på. Det er noe om å ha empati og tørre å si i fra når du ser urettferdighet skje. Om en sitter å ser det skjer og ikke gjøre noe med det er en faktisk selv med på det. Enkelt å greit!

Vi alle er mennesker om det være seg en privat person, en blogger, en influenser, eller med i ett tv program, ingen er perfekte. Ingen! Alle velger vi det livet vi selv ønsker å leve og prøver så godt vi kan å ha ett godt liv selv om kanskje ikke alle er enige i valgene en tar. Uansett hvilket liv en lever eller hvordan en ser ut gir ingen rettigheten til å mobbe, fryse ut eller trakassere ett annet menneske. Å kommer du over ett menneske du ikke har noe pent å si noe om eller leser noe på nett som du ikke liker. La vær å kommenter, tar deg faktisk lengre til å spy ut av deg negativitet enn det tar deg å gå / scrolle forbi.

La oss heller spre kjærlighet og håp, vi alle har det bedre om vi lever etter det.

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

 

En helt for alle de som blir valgt sist

Du står der i gymtimen og ønsker over alt på jord å ikke bli valgt sis!

Du er med på tur men ikke like sprek som de andre. Når du når de igjen og trenger en pause er de klare for å gå videre. Du kjenner igjen blodsmaken i munne, du hører hvor har du puster og peser.

Ingen ting av dette er noe noen velger oppleve for moroskyld eller synes det er noe gøy. Men jeg tror mange ikke skjønner hvordan denne følelsen faktisk er! Selv har jeg nå sett på alle episoder av 71 grader nord kjendis og jeg må si meg meget imponert over Per Heimly. Han har rett og slett stått frem som en helt til alle de som føler de ikke er bra nok og alle som blir valgt sist på laget.

En helt for alle som blir valgt sist.
Foto fra VG og fotograf Haakon Lundkvist.

Jeg har sett i episode etter episode at de andre har snakket han ned når han ikke er til stedet, men skrytt av han når han var det. De konfronterer han også med at han må være mere takknemlig og si takk oftere, noe som til slutt ender med at han taper utslagskonkurransen med vilje og trekker seg fra elimineringskonkurransen. Da står de alle igjen og sier er du sikker og hvorfor gjorde du dette?

Flott at de ser som han selv sier at han tar en for laget, men seriøst! Skjønner de ikke at alle kommentarer om hvordan han sinker laget og trenger hjelp fører til at han trekker seg? For hvem ønsker å være en byrde og en sinker?

Når nå Per Heimly selv står frem i VG og forteller grunnen til at han trakk seg blir jeg bare trist. Jeg forstår alt for inderlig godt at han syntes den var psykisk tøft å føle han var den som sinket laget. Jeg blir oppriktig trist av å lese at han får flashback til barndommen og å være den som blir valgt sist i gymmen. Dette er en følelse både jeg og mange andre kjenner så alt for godt til! At han kaller seg en flodhest blant gaseller er også virkelig trist å lese. At en selv skal omtale seg med slik ord er bare trist, men også noe jeg selv har gjort og fortsatt gjør den dag i dag til tider.

Ja, jeg vet det er noe hverken jeg eller andre burde gjøre. Men problemet er at slike følelser og tanker sitter dypt, mye dypere enn de orden våre kjære prøver å fortelle deg. Kjæresten min sier ofte at han elsker meg, er glad i meg for den jeg er og at jeg er mer en bra nok slik jeg er pluss at jeg er fin og flott. Men enkelte dager er dette ikke like lett å tro på som andre.

Derfor vil jeg med dette si takk til deg Per Heimly! Du er en helt for alle som blir valgt sist og jeg unner deg alt godt.

For et lag er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd.
Men 71 grader nord er lagt opp som en konkurranse hvor en skal være først hele tiden og da vil det bestandig være noen som er svakest. For når lagene er inndelt i grupper av personer med så store fysiske forskjeller, så vil bestandig Topp-idrettsutøvere komme bedre ut av det.
Dette kunne ha vært fikset, hvis turen ikke handlet om å være først men heller best. Best på å løse utfordringer som gruppe, best til å navigere, best til å svare på diverse oppgaver underveis både logiske, kunnskapsrike og samhandlene oppgaver.
Så når lagene kom i mål, så handlet det om gjennomføringsevnen på de forskjellige oppgavene og ikke om å være først. Fokuset hadde da vært på å få alle frem til mål og alle hadde kunne fått visst hva de var gode på.
Men sånn som det er nå og hvordan de som er bedre trent uttaler seg, får en ikke lyst til å være med lengre. Fordi man føler en er en sinke og føler seg som en belasting overfor resten av laget. Så det blir rett å slett som i gymtimen da ingen velger deg.
Så klart det må være noen krav for å være med på en slik konkurranse. Det er jo snakk om Norges tøffeste kjendis. Men kanskje de heller kunne hatt et minstekrav av fysikk, at man kan gå med en sekk over så å så lang tid. Så hadde man sluppet å føle seg som et nek hvis man ikke strekker til.
For slik som det er må virker det som at noen blir invitert med så publikum kan le og lagkamerater kan irritere seg. Dette er bare trist og i tillegg så kan en lett lese alle sårende kommentarer som folk sitter hjemme og skriver som anonyme og alt for mange av de er rett og slett både ufine og usaklige.
Så stå på Per og alle andre som deg og meg. Sammen er vi sterkere og heller viktige å bygge hverandre opp enn å bryte hverandre ned!
Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Den skjulte sorgen og ensomheten

Ok, la oss hoppe i det. Dette er ikke verdens koseligste tema men etter å nok en gang sett kommentarfelt på Facebook, Farmen Kjendis og sist men ikke minst Norge Bak Fasaden denne uken ser en enkelt at dette er fortsatt ett tema som må taes tak i.

Forøvrig før jeg begynner vil jeg anbefale deg å se Norge Bak Fasaden på søndag om du ikke såg det på mandag. Både denne ukens tema om mobbing og uka før sitt tema overgrep er to tunge tema som er så viktig å få frem i lyset.

Mobbingens pris. Link til episoden finner du HER.

Over 50 000 norske barn opplever mobbing i dag. Janne Amble og Kadafi Zaman ser nærmere på prisen vi betaler for mobbingen og hvordan vi kan jobbe for å endre det. Denne episoden går altså også på TV2 søndagskveld slik at du kan få den med deg der.

Barnerov. Episodene finner du HER.

1 av 20 norske barn har opplevd et seksuelt overgrep. I denne episoden setter Janne Amble og Kadafi Zaman lys på hvordan det er å stå frem etter å ha hold det skult i over 30 år.

Altså når en ser slik program på tv bør hjulene i topplokket begynne å rulle. Egentlig til og med hos TV2 spør du meg. Vi har nå sittet å sett på Farmen Kjendis i to uker og sett mobbing, hersketeknikker og nedsettende kommentarer fly over en lav sko. Dette har også foregått i sosiale medier av disse deltakernes.

For deg som ikke har sett på la meg forklare kort hva som har skjedd inne på Farmen som gjør at folk reagerer;

  • Espen Rustad Thoresen har nå i to uker holdt på og slengt ut av seg den ene etter det andre mot John Arne Riise og Lasse Matberg.
  • Første uke var alt rettet mot John Arne Riise, mens i andre uke var det Lasse Matberg som fikk det.
  • Så ryker Thoresen ut og blir intervjuet på God Morgen Norge. Her fortsetter han å slenge med leppa og ikke en gang klarer å si navnet på deltakere men bruker lite positive ord på han. Her må til og med Desta Marie Beeder inn å korrigere han etter tredje gang han gjør det på få minutter.
  • Så er det klar for ny uke, episoden gikk i går. Thoresen har røket ut og skal bestemme ny storbonde og tiden er inne for Tiril Sjåstad Christiansen leser brevet hans. Her også kommer det ett sidespark mot den gamle storbonden og du kan se enkelt deltakere drar på smilebåndet mens de hører det. Personen selv som blir omtalt holder seg rolig, men du ser han reagerer.

La oss si det som det er; dette er ikke greit. Ja, vi alle skjønner at det er ett tv program og det er ett spill. Det kan sikkert bli sagt at det er klipping og liming inn i bildet også som gjør at det skal bli spennende og action.

Men det er her jeg stusser!

Hvordan kan TV2 sende ett program som forteller i dybden om hvordan mobbing ødelegger liv og hvor vanskelig det er å vinne over denne ondskapen? Her viser de ett familieprogram som lar mobbing bli vist frem som underholding og så forventer vi at barn skal lære av oss voksne om at det ikke er greit! Her er det noe som ikke henger på greip TV2.

I tillegg sitter det barn og voksne som selv opplever og har opplevd mobbing på det verste å ser på. De som føler på sorgen etter tapt barndom og ensomheten det kan føre med seg. De ser på at mobbing, munnhuggeri og hersketeknikker får fritt spillerom og ser at det ikke blir satt en stopper til det.

Hvordan skal vi da forklare at dette er noe som må bekjempes og ikke er greit når dette foregår.

Jeg forstår det rett og slett ikke!

Mobbing er ikke greit, burde vært ulovlig og i tillegg burde flere fått erstatning for de ødelagte livene sine.

Her kunne jeg fortsatt i det uendelige for dette er ett tema som jeg virkelig brenner for og har selv kjent på alt for nære på kroppen selv. Men for å ikke skrive lengre enn du kanskje har tid til å lese vil jeg bare si; vær så snill å gå inn å se på Norge Bak Fasaden, det er verdt en time av kvelden din.

Og helt til slutt husk at ser du noe som forgår som du ikke synes er greit si i fra. For sannheten er at om du bare står å ser på eller går videre er du en like stor bidragsyter til mobbingen og uretten som de som utøver den.

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

De berømmelige nettrollene!

Koronavaksinen er på vei og det er stor debatt om hvem som skal få først og sist.

Dette innlegget kommer i hovedsak på grunn av hva jeg leste rett før jeg la meg i går kveld, men egentlig har det ulmet lenge i meg. For jeg er rett og slett sjokkert over hvordan voksne oppfører seg i kommentarfelt i sosiale medier. Det er virkelig skremmende lesning til tider og utifra dette er det lett å skjønne at barn mobber. For la oss vare så ærlige å si det som det er; barn lærer av oss voksne!

Jeg forstår meg ikke på disse voksne menneskene som sitter anonyme bak tastaturet hjemme og lirer av seg den ene kommentaren etter den andre. Selvfølgelig kan tema som denne vaksinen starte en diskusjon, men hvordan har det seg at folk ikke kan forholde seg til saken? Istedenfor går di etter enkeltpersoner og gjerne på hvordan de ser ut utseendemessig.

Hva har for eksempel en vaksine mot korona med om hvor tynn, tykk, mørkhudet, lyshudet, ser blid ut, ser sur ut, legning, har feil hårfrisyre osv osv…?

Altså la meg vise dere noen eksempler på hva jeg leste bare i det siste kommentarfeltet om vår statsminister Erna Solberg og rusmissbrukere i ett innlegg angående at rusmisbrukere skal få vaksine;

  • “Det er vist massedrap Erna har satt i gang, trenger noen doser den elefanten der også!”
  • “Hvorfor skal rusmisbrukere få vaksine når de selv har valgt å drepe seg selv med narkotika?”
  • “Synes de er så fint å kaste vekk disse nye sprøytene til narkomane slik at de kan overleve ett år til. For å så sette selv 100 doser selv og dø av overdose, istedenfor å gi det til folk som faktisk trenger den og fortjener den!”
  • “Jeg har ingen ting i mot dem, men hvorfor skal mennesker som dreper seg selv få den?”
  • “Kjempeflott at de prioriterer 95% av Haugalandets innbyggere først!”
  • “Får begynne på heroin da!”

Altså dette er kun noen av de få siste kommentaren folk har slengt fra seg i går. Dette er så langt i fra min holdning til alt som du kommer.

Dette er rett og slett forkastelig spør du meg!

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan rakke ned på andre mennesker bare fordi de selv føler en glede med det. Minst av alt skrevet det i ett kommentarfelt. For jeg tar meg i å lure; har de ville og turt å sagt dette til personen om de sto ansikt til ansikt.

Selv om jeg kunne hatt lyst skal jeg ikke skrive navnet på han som kaller Erna Solberg en elefant som eksempel. Men hvor mange er det som trur at han hadde turt det om han en dag møtte henne på gaten?

La oss nå se sannheten her for det den er. Mobbing og uthenging er ikke greit om det er ansikt til ansikt eller på nett. Men det er virkelig skremmende å lese hvordan voksne ikke ser ut til å bry seg på nett, de bare tror at de kommer unna med det.

Selv tar jeg meg i å håpe de selv ikke har barn rundt seg som de lærer slike verdier til, men dessverre frykter jeg at di har det. I hver fall mange av di. Og jeg håper for alt i verden at de barna aldri selv vil oppleve mobbing på nært hold, for da tror jeg det ikke er mye sympati å hente hos foreldrene.

Mange sier vi gikk inn i det nye året (kun for noen dager siden) med blanke fargestifter og at dette året lover godt med tanke på hvor tungt 2020 var. Men så langt er det ikke så mye som viser dette!

Altså har du ikke noe fint å si, så la vær. Hold deg saklig om du vil diskutere og la vær å være ett nettroll eller en mobber. Dette gangner ingen og det vil ikke hjelpe i noen situasjoner. Så om du sitter på nett og ikke har noen fint å skrive, bare bla deg videre og være ett godt eksempel.

Vær så snill.

 

Et smil, men så mye mer kan skjule seg bak….

Dette er ikke bare enkelt å innrømme, men kanskje ved å sette noen ord på det blir det lettere?
Hvem vet?
Jeg vet bare at jeg vokste opp i Oslo til jeg var ti år, så bodde jeg 13 år på Sunndalsøra, deretter nesten 10 år på Gjøvik før jeg ente opp med å flytte til Kristiansund.
Livet mitt har så langt i fra vært noen dans på roser, dessverre er det mye mer tårer enn gleder jeg kan huske tilbake til. Dette er vel noe av grunnen til at jeg på sett og vis ente opp med å rømme til Gjøvik fra Sunndalsøra.
Jeg hadde rett og slett fått nok!
Nok av å føle meg mobbet, utfrosset, ensom, utelatt og redd for å møte på enkelte mennesker. Mobbere som fortsatt den dag i dag kan sette sin støkk i meg og en familie som ikke bestandig har vært den støtten jeg har trengt.
Jeg var lei av å smile og hele tiden late som at alt var ok. Svar at jeg har det fint på spørsmålet; Hvordan går har du det? For helt ærlig, hvor mange ganger spør du noen om det å forventer å høre noe annet. Orker du for eksempel å ta samtalen videre om en svarer at nei jeg har det ikke greit?
Sannheten er at rett før jeg traff kjæresten min var jeg egentlig mer på tanken på å pakke ned alt jeg eide, ta med Lexie og bare flytte til en ny plass.
Men med denne mannen har jeg nå turt å slippe meg litt mere løs, jeg har turt å være mere meg selv, være svak og vise følelser. Egentlig alt det jeg bestandig har lært at jeg ikke skal vise uten for huset fire vegger, for om ikke alt er helt tipp topp så skal en heller late som!
Jeg har egentlig lenge lurt på hvorfor det var slik og hvorfor det skal være så skummelt å ikke være sterk til en hver tid.
Men denne mannen har altså hjulpet meg så langt på vei og jeg har vokst meg så mye sterkere.
En av få bilder vi har sammen e og kjærest her heime i byen.
Jeg synes Victor Leksell og Astrid S sier det så godt i sangen sin Svag.

For denne sangen forteller egentlig hvordan kjæresten får meg til å føle meg og om hvordan jeg har hatt det:
Vis dem kor sterke du er.
La dem aldri se deg full av tåra.
Det e sånn e vokste opp.
Må være en mann og ta det.
Alt ting e ok om noen spør deg.
Det e sånn det har vært for me.
E kan løfte flere tusen kilo.
Kan ta meg over hav og land.
E kan gjøre nesten alt dem ber om.
Men e kan ikkje vær i samme rom som deg, uten at e miste pusten.
Og kvar en gang du ser på meg, føles som hjerte stoppa!
E prøve å spell hard og stå i mot, men du riv ned mine mura!
E veit ikkje ka du gjør.

Men alt som du gjør, gjør meg svak.

E våge å slipp litt take no, slutt å vær så redd for å bli såra.
For det treng ikkje være sånn.
Det er vel bare sånn det e, men e kan ikkje heilt skjønne det.
Fordi du kan gjør nesten alt e ber om.
Men e kan ikkje vær i samme rom som deg, uten at e miste pusten.
Og kvar en gang du ser på meg, føles som hjerte stoppa!
E prøve å spell hard og stå i mot, men du riv ned mine mura!
E veit ikkje ka du gjør.

Men alt du gjør, det gjør meg svak.

Aldri turt å vis meg svak.
Men det e vel annen sak.
Det finns ikkje anna valg, med deg bli e svak.
Nå vil e berre være i samme rom som deg og e tørr å miste pusten.
Å kvar gang du ser på meg, føles som om tia stoppa!
Men e kan ikkje være i samme rom som deg uten at e mista pusten.
Og kvar en gang du ser på meg, føles det som hjerte stoppa.
E prøv å spille hardt og stå i mot, men du riv ned mine mura.
E vet ikkje ka du gjør?

Men alt som du gjør det gjør meg svak.

Kaotisk hode og kaotiske uker

Di siste dagen eller ukene har virkelig vært dager hvor jeg har måtte jobbet med hodet. Den legetimen som skulle være en enkel celleprøve time gikk jo som sagt ikke som planlagt.

Her kunne jeg skrevet sikkert mye mer enn hva jeg får ned. Men, jeg prøver å tenke litt fremover og ikke minst bakover, Er alt så lurt å skrive på en offentlig plass? Samtidig som åpenhet om problemer er noe som jeg selv synes er viktig. Ingen ting blir bedre om vi ikke kan snakke om det, eller????

I det tankefulle hjørne

Men samtidig er jo åpenhet om enkelt plager ofte ting folk ser ner på eller unngår å prate om. Jeg har selv gjort dette i fra jeg var liten. Men etter denne legetimen jeg hadde, løsnet pluggen litt. Det var akkurat som om noe ga litt rom for å la ting slippe ut. Jeg fikk pratet litt med legen om det og etter dette pratet litt med ei god venninne. Sist men ikke minst har jeg begynt å gravd litt i historien min hos familie som tørr å åpne seg opp litt. Så selv om lyset i tunnelen der fremme er langt unna ser jeg i det minste ett lite lysglimt eller to. Så jeg vet at om jeg jobber med meg selv finnes det håp.

Har en ny legetime i morra og i mens skal jeg bare prøve å bruke dagen til å slappe av, samle krefter og få energi av energiske hunder som skal springe tullball og nyte livet ved havet.

Kai nærmer seg ferdig og Snoopy måtte være førstemann til å teste den ut.
Tarzan måtte selvfølgelig teste den han også, selv om ørene flagret fra alle kanter.

Hjerte hopper over slag, en ønsker at jorden skal sluke en hel

Ingen ord.

Dag startet så bra, den perfekte rolige starten. Sov lenge, god frokost sammen med kjærest og en god dusj før jobben ventet.

Egentlig en perfekt start på helgen også. Har fortsatt ferie fra jobben min i helsevesnet og kjenner jeg nyter den. Noen få korte vakter eller langvakter hos Drømmestrikk er bare bonus.

Møtte på jobb og Marie tok i mot meg med åpne armer så langt en klem kan gå. Kjærsti var onnom å hentet med seg makroner og flere står klar til å henstes av Monica.

Så langt går alt fint.

Men……..

En ting endre alt!

Hjertet stopper nesten å slå, jeg merker jeg nesten holder pusten og jeg ønsker at gulvet skal åpnes seg å sluke meg helt.

Jeg vet jeg har flyttet til en by som ikke er langt fra Sunndalsøra, men at jeg allikevel så hadde e da ikke trodd at to av mine verste mobber skulle bo her….

Å i dag dukke altså dronninga av mobbing opp på garnbutikken. Damen som fikk meg til å sitte på doen i friminuttene, gjemme meg i klasserommene eller stikke hjem de gangen jeg kunne det. Dama gjorde skolen til ett mareritt uten sidestykke for meg og jeg grøss fortsatt den dag i dag når jeg ser henne.

Jeg merker jeg kunne skrevet så mye mye mer her om hvilket hælvete ho laget for meg, men kjenner jeg må ta det i porsjoner.

En ting er sikkert og det er at jeg er heldig som forsatt hadde Marie på jobb mens ho var her. Jeg slapp å forholde meg til ho alene. Ho gikk forresten ut her fra uten å kjøpe noe også, noe som e synd for butikken men helt greit for meg når det kommer til ho.

For hvordan ho kan komme inn her, smile og snakke til meg som vi skulle være gamle bekjente og venner er uforståelig for meg.

Ho sa ho skulle komme tilbake en annen dag, men personlig nå så krysser jeg fingre for at jeg da ikke er på jobb selv.

Mobbing ødelegger så mye og gamle sår begynner fort å blø igjen ved slike situasjoner. Så selv om jeg ser på meg selv som sterk, tøff og kan møte det meste. Blir jeg heller den lille jenta som bare ønsket å dø når personer som henne her ikke vet bedre og bare holder seg borte fra meg.

Heldigvis kom Monica innom nå og hentet makronene sine og jeg fikk luftet litt hodet til ho. Så takk universet som både gir og tar. Men i det minste har gitt meg en god venninne som lytter når enn det måtte være.