Dag startet så bra, den perfekte rolige starten. Sov lenge, god frokost sammen med kjærest og en god dusj før jobben ventet.

Egentlig en perfekt start på helgen også. Har fortsatt ferie fra jobben min i helsevesnet og kjenner jeg nyter den. Noen få korte vakter eller langvakter hos Drømmestrikk er bare bonus.

Møtte på jobb og Marie tok i mot meg med åpne armer så langt en klem kan gå. Kjærsti var onnom å hentet med seg makroner og flere står klar til å henstes av Monica.

Så langt går alt fint.

Men……..

En ting endre alt!

Hjertet stopper nesten å slå, jeg merker jeg nesten holder pusten og jeg ønsker at gulvet skal åpnes seg å sluke meg helt.

Jeg vet jeg har flyttet til en by som ikke er langt fra Sunndalsøra, men at jeg allikevel så hadde e da ikke trodd at to av mine verste mobber skulle bo her….

Å i dag dukke altså dronninga av mobbing opp på garnbutikken. Damen som fikk meg til å sitte på doen i friminuttene, gjemme meg i klasserommene eller stikke hjem de gangen jeg kunne det. Dama gjorde skolen til ett mareritt uten sidestykke for meg og jeg grøss fortsatt den dag i dag når jeg ser henne.

Jeg merker jeg kunne skrevet så mye mye mer her om hvilket hælvete ho laget for meg, men kjenner jeg må ta det i porsjoner.

En ting er sikkert og det er at jeg er heldig som forsatt hadde Marie på jobb mens ho var her. Jeg slapp å forholde meg til ho alene. Ho gikk forresten ut her fra uten å kjøpe noe også, noe som e synd for butikken men helt greit for meg når det kommer til ho.

For hvordan ho kan komme inn her, smile og snakke til meg som vi skulle være gamle bekjente og venner er uforståelig for meg.

Ho sa ho skulle komme tilbake en annen dag, men personlig nå så krysser jeg fingre for at jeg da ikke er på jobb selv.

Mobbing ødelegger så mye og gamle sår begynner fort å blø igjen ved slike situasjoner. Så selv om jeg ser på meg selv som sterk, tøff og kan møte det meste. Blir jeg heller den lille jenta som bare ønsket å dø når personer som henne her ikke vet bedre og bare holder seg borte fra meg.

Heldigvis kom Monica innom nå og hentet makronene sine og jeg fikk luftet litt hodet til ho. Så takk universet som både gir og tar. Men i det minste har gitt meg en god venninne som lytter når enn det måtte være.