Vi er kommet til 2. april og dagen for unnskyldninger. For så lengen en går fra spøk til unnskyldning – da er alt greit?
Nyter været mens det varer.
Årets første aprilsnarr besto oss flere å spøk om graviditet. Dette er ett tema som kan såre mange på flere plan og jeg synes denne spøken er usmakelig.
Det gjør det heller ikke greit når du går ut dagen etterpå for å unnskyld at du kanskje kan ha såret noen. Komme med forklaring at en må kunne spøke med ting, for det bestandig er noen som kan bli krenket.
Jeg stiller heller spørsmålet hvorfor spøke med slike tema i det hele tatt? Hvorfor ikke heller spøke om uskyldige ting om en så må henge på med denne tradisjonen?
Om en skal ha det artig går det fin å gjøre det uten å skrive om såre tema. En unnskyldning etterpå gjør ikke bestandig alt er greit igjen. Om kommentarfeltet styres av mennesker som synes det er usmakelig er det kanskje på tide å styre unna temaet. Hjelper ikke å beklage for å sammenligne med det å blant annet miste håret (da kreftsyke kan bli krenket).
Til neste år og årene fremover håper jeg folk kan ha det gøy på en mere uskyldig måte og spøke med noe alle kan le om. Det gjør det så mye bedre for alle og en hver.
Dette var mine korte tanker i dag og ellers håper jeg dere alle har en fin langfredag.
Ja, det er første april og såkalt aprilsnarr! Men betyr det at alt skal spøkes om eller bør spøkes om? Ett av de første innlegget jeg kom inn over på blogg i dag var om graviditet.
Gravid eller ikke, noe å spøke om?
For det første, er noen gravid og venter en liten baby er det bestandig hyggelig og bør feires. Men med tanke på at det er 1. april i dag reknar jeg med det egentlig er ment som en spøk og dette stiller jeg meg kritisk til.
Er graviditet noe å spøke med?
Nei, jeg synes faktisk ikke det. Bare la oss se på statistikken som står hos Helse Norge;
En tredjedel av kvinner. har en tilstand som heter polycystisk ovarie-syndrom (PCOS).
Om lag 15 av 100 kvinner har skadede eller blokkerte eggledere.
Om lag 5 av 100 kvinner som ikke blir gravide, har en tilstand som heter endometriose.
Evnen til å bli gravid (fertiliteten) synker fra man er 35 år, og enda mer fra man er 40.
Noen kvinner opplever tidlig overgangsalder.
Mannen har for få sædceller, altså lavt sædcelletall.
Sædceller med unormal form som ikke kan bevege seg normalt eller befrukte egg.
Sædceller som ikke svømmer godt.
Når en ser disse tallene skjønner enn at graviditet kan være ett virkelig sårt tema for noen. Så for en eller flere som sliter med å få kanskje kun sitt første etterlengtede barn kan slikt være sårt å lese. På lik linje som spørsmål om skal du ikke bli gravid snart eller når skal du få barn.
Det er mange årsaker til at noen ikke får barn, ønsker barn eller kan få barn. Om en ikke ønsker barn selv er dette helt innafor, jeg er en av disse. Er ikke det at jeg ikke er glad i barn, men jeg har aldri sett for meg ett liv med barn.
Allikevel har jeg fått utallige beskjeder om at jeg burde få de nå og at tiden er inne. Slik som at jeg ikke vet hva kjærlighet er uten og hvordan jeg ikke kan være helt lykkelig uten.
Til disse har jeg svar; men tenk dere om, tenk om vi prøver og ikke får det til. Slike kommentarer sårer! Jeg kjenner flere som har slitt med å få sitt etterlengtede barn og er så glad på deres vegne når det faktisk skjer.
Derfor synes jeg ikke graviditet er noe å spøke om selv om det er aprilsnarr, noen tema er rett og slett ikke greit å spøke med.
Så istedenfor å spøk til med en graviditet vil jeg heller si lykke til til alle som prøver eller venter barn. Jag ønsker dere alle det beste! <3
Så var vi her igjen! Norge stenges ned. Det er ikke lov på besøk med mer enn 1 til 2 mennesker, ingen unødvendige reiser eller leve livet som en slev vil. Munnbind på butikk og holde minst 2 meters avstand. Dette er rett og slett livet vi lever og vi alle fleste godtar det.
Munnbind tilbake på plass.
Vi godtar det og innfinner oss på det. Finner en måte å leve livene våre på selv om en skulle gitt hva som helst for å få leve slik en selv ønsket.
Men hvor riktig er det. Det sitter nå nordmenn i utlandet som har valt å reise under en pandemi. De er sure for at de må på karantenehotell og betale selv når de kommer hjem. De har reist på en reise som ikke var nødvendig. Så har du de 40 000 som planlegger å reise nå i påsken uansett, selv med di nye restriksjonene som kom i dag. De unnskylder seg med at de er lei og vil selv bestemme over livene sine.
Er alt dette riktig, tar alle riktige valg? Skal vi helst få bestemme selv, skal noen få få bryte regler slik de selv vil mens vi andre lever ett asosialt liv innenfor huset fire vegger med unntak av en tur på butikken i uka?
Nå skal ikke jeg sitte her med pekefingeren. Folk for stå for hva di selv føler er riktig og så må jeg stå for hva jeg gjør. Men en ting jeg vil si er at det å være lei eller av helsemessige årsaker er ikke nok for meg. Jeg også er lei, dritlei for å si det rett ut. Så lei at jeg kunne kommet med en saftig glose eller ti. Jeg hadde også hatt godt av en en reise til varmere strøk, kroppen og sinnet mitt hadde virkelig trengt det. Tross alt dette holder jeg meg hjemme og lever med alle di begrensningen som er satt, rett og slett fordi jeg håper vi en dag i fremtiden får tilbake livet slik vi en gang kjente det. Jeg får holde meg i ro og vare sammen med mine firbeinte ute på tur der folk ikke befinner seg.
Snoopy nyter en stille dag.
Det jeg kanskje stusser mest over er heller hvordan Bent Høie og Erna Solberg selv lever. Det feires bursdag og de reiser hjem og på hytta selv om de egentlig har bodd i Oslo i mange år. Dette går liksom under pendling. Så jeg tenker litt slik som Vår Staude i intervjuet av Høie på God Morgen Norge;
I dag på facebook kom jeg over disse to bildene. Bildene som sikkert er sånn type mellom 30 og 35 år gamle.
Bestemor og bestefar som var med Besten ut på fisketur mens de besøkte tante og onkel på Sunnmøret.
Bestemor Borghild Marry UnjemBestefar Harald Kane Unjem (Morgan Kane).
Hvor jeg selv var når disse bildene ble tatt, sannheten er at jeg muligens var i Oslo på dette tidspunktet. Men uansett så elsker jeg slike bilder og kjenner enda mer på savnet når de dukker opp.
Jeg liker og både liker ikke det å ha masse planer, noe sikkert mange gjør med meg. Det positive med planer er jo at en vet hva en skal gjøre og ikke gjøre, mens det negative er at en blir litt låst i planene. Derfor er det jo greit å planlegge litt noen ganger og andre ganger ikke ha noe på tapetet.
Helgen er her og for første gang på lenge er det litt som skjer.
I helgen er en av disse helgene hvor det meste alt er avgjort.
Fredagskveld begynner med date på Bryggekanten Brasserie Restaurant og Bar sammen med kjæresten. For første gang skal vi opp i andre etasje og nyte en bedre middag. Jeg har vært der før mens kjærest har aldri vært så det blir koselig å ta han med dit.
Videre går kvelden bort til Kulturfabrikken hvor vi skal på Stand Up Julespesial med Adam Schjølberg, Thomas Leikvoll, Ole Soo og Ronny Torsteinsen. Å se ett show med Adam Schjølberg er noe jeg virkelig gleder meg til, jeg synes han er bare så sjarmene og latteren hans får deg bare til å dra på smilebåndet alene. Dette blir så gøy.
Lørdagsformiddag er det klart for ett annerledes Julemarked. På grunn av pandemien vi alle lever i er og forblir ingen ting det samme i år som årene før. Men det betyr ikke at vi ikke kan ta oss en liten tur. Så vi skal nok gå å vandre litt rundt her og se om det skjer noe i vår lille by. Men hadde jeg hatt ett valg i år som i fjor hadde jeg nok mye heller opplevd julemarkedet i London også i år som i fjor.
På vei til London 2019.
Lørdagskveld skal jeg med holmen familien min ut å spise middag på Sushi Bar. Vi kan ikke og skal ikke ha noe stor fest, men innen for rammene som vi har nå skal vi allikevel ut å spise ett bedre måltid sammen med venner etter at hundene er luftet. Gleder meg skikkelig, er alltid så koselig ut å spise med denne gjengen og det er første året Monica kan være med på julemiddag. I tillegg så kommer Kim også hjem og blir med oss.
Søndagen tror jeg bare blir til avslappning etter dette, da for meg dette blir mer en nok. Er som sagt koselig med planer, men jeg vet også etter en slik helg at jeg er fornøyd for en stund.
i dag er dag jeg har grudd meg mere til en noe på lenge, veldig lenge.
I det tankefulle hjørne
Jeg har selv i lengre tid snakket om hvor viktig det er at vi snakker om psykisk helse og hvordan vi må ta vare på hverandre. Men det jeg nå legger merke til med meg selv, noe som egentlig alltid har stemt er; hvor mye enklere det er å hjelpe andre, stille opp for andre og gi andre råd. Men når det kommer til meg selv har jeg bestandig satt meg selv i bakerste rekke.
Hvordan andre har det har liksom vært viktigst, jeg har ikke telt med i den kalkulasjonen! Men i dag er dagen hvor jeg igjen skal prøve å begynne å ta grep. Det sitter langt inne og jeg har grudd meg masse.
Jeg har nemlig prøvd dette flere ganger før uten at det har hjulpet mye. Men here I go again!
I dag har jeg altså en time tim psykolog og hvor jeg kanskje for en gang skyld kan få hjelp til å takle traumene jeg har båret med meg så alt for lenge?
Jeg vet at dette er et tema folk flest ikke vil snakke så høyt om, men det er kanskje på tide at jeg i hver fall prøver litt? For jeg både synes og mener dette med psykisk helse bør snakkes mer om!
I alle fall så håper jeg nå at denne psykologen kan hjelpe litt. For jeg synes det er vanskelig å selv stå i alt alene, kroppen min takler det rett og slett ikke. Dette har ført til at jeg sliter med mye, ikke lengre bare det psykiske men også det fysiske. Jeg sliter med utmattelse, hodepine, smerter i kroppen og i tillegg fått beskjed om at jeg nesten ikke har oksygen i blodet mitt.
Selvfølgelig er noe av dette, slik som mine rosa blodceller en årsak for at jeg ikke har vært flink til å ta vare på meg selv. Men når ting blir for mye er det vanskelig å gjøre noe som helst. Det meste av tiden har gått til å samle krefter og slappe av.
Tid med hundene er noe som har vært til mye hjelp. De er der for deg når som helst og bare er der for å kose når du trenger det. Til og med han Tarzan som i følge matmor ikke er så kosete koste masse med meg mens han var her.
Tarzan gjør alt han kan for at jeg skal ha det bra.
Personlig synes jeg dette bestandig har vært flaut å snakke om. Også til en psykolog, for det er så avhengig av tillit og respekt. For jeg ikke dette med psykologen er det vanskelig å åpne opp og dette er hva som har skjedd tidligere når jeg har prøvd. Noe som igjen har ført til at jeg har gitt opp og sluttet å gå. Gravd følelsene ned og latt som om alt var bra. Smilt og sagt at jeg har det fint, selv om jeg egentlig har hatt lyst til å hyle høyere enn noen gang før.
Dessuten har jeg bestandig syntes det har vært flaut å ha det vanskelig, har aldri ville snakket fult ut om mine problemer og vært veldig lukket. Egentlig er jeg fortsatt det og ser ikke for meg at dette endre med det første heller. Men hvor tragisk er det egentlig ikke? Jeg som lukker alt inne og heller sier til andre at de kan snakke med meg når som helst?
Men vet du hva; jeg har nå bestemt meg for å prøve på nytt å ta i mot hjelp og se hvor dette fører til. For det er ikke bestandig en klarer å stå i alt alene og vi alle har perioder i livet som er vanskelige.
Så i skrivende stund skal jeg nå bare skrive denne setningen ferdig, ut med hundene en tur og så ta min time hos psykologen og håper dette vil for en gang skyld føre til noe godt.
Det kan hende det blir litt stille fra meg i noen dager, men jeg vil komme sterkere tilbake.
Og derfor så stikker jeg bare innom nå for å ønske dere alle en fin dag og kveld videre. 🙂
Dette er ikke bare enkelt å innrømme, men kanskje ved å sette noen ord på det blir det lettere?
Hvem vet?
Jeg vet bare at jeg vokste opp i Oslo til jeg var ti år, så bodde jeg 13 år på Sunndalsøra, deretter nesten 10 år på Gjøvik før jeg ente opp med å flytte til Kristiansund.
Livet mitt har så langt i fra vært noen dans på roser, dessverre er det mye mer tårer enn gleder jeg kan huske tilbake til. Dette er vel noe av grunnen til at jeg på sett og vis ente opp med å rømme til Gjøvik fra Sunndalsøra.
Jeg hadde rett og slett fått nok!
Nok av å føle meg mobbet, utfrosset, ensom, utelatt og redd for å møte på enkelte mennesker. Mobbere som fortsatt den dag i dag kan sette sin støkk i meg og en familie som ikke bestandig har vært den støtten jeg har trengt.
Jeg var lei av å smile og hele tiden late som at alt var ok. Svar at jeg har det fint på spørsmålet; Hvordan går har du det? For helt ærlig, hvor mange ganger spør du noen om det å forventer å høre noe annet. Orker du for eksempel å ta samtalen videre om en svarer at nei jeg har det ikke greit?
Sannheten er at rett før jeg traff kjæresten min var jeg egentlig mer på tanken på å pakke ned alt jeg eide, ta med Lexie og bare flytte til en ny plass.
Men med denne mannen har jeg nå turt å slippe meg litt mere løs, jeg har turt å være mere meg selv, være svak og vise følelser. Egentlig alt det jeg bestandig har lært at jeg ikke skal vise uten for huset fire vegger, for om ikke alt er helt tipp topp så skal en heller late som!
Jeg har egentlig lenge lurt på hvorfor det var slik og hvorfor det skal være så skummelt å ikke være sterk til en hver tid.
Men denne mannen har altså hjulpet meg så langt på vei og jeg har vokst meg så mye sterkere.
En av få bilder vi har sammen e og kjærest her heime i byen.
Jeg synes Victor Leksell og Astrid S sier det så godt i sangen sin Svag.
For denne sangen forteller egentlig hvordan kjæresten får meg til å føle meg og om hvordan jeg har hatt det:
Vis dem kor sterke du er.
La dem aldri se deg full av tåra. Det e sånn e vokste opp.
Må være en mann og ta det.
Alt ting e ok om noen spør deg.
Det e sånn det har vært for me.
E kan løfte flere tusen kilo.
Kan ta meg over hav og land.
E kan gjøre nesten alt dem ber om.
Men e kan ikkje vær i samme rom som deg, uten at e miste pusten.
Og kvar en gang du ser på meg, føles som hjerte stoppa!
E prøve å spell hard og stå i mot, men du riv ned mine mura!
E veit ikkje ka du gjør.
Men alt som du gjør, gjør meg svak.
E våge å slipp litt take no, slutt å vær så redd for å bli såra.
For det treng ikkje være sånn. Det er vel bare sånn det e, men e kan ikkje heilt skjønne det.
Fordi du kan gjør nesten alt e ber om.
Men e kan ikkje vær i samme rom som deg, uten at e miste pusten.
Og kvar en gang du ser på meg, føles som hjerte stoppa!
E prøve å spell hard og stå i mot, men du riv ned mine mura!
E veit ikkje ka du gjør.
Men alt du gjør, det gjør meg svak.
Aldri turt å vis meg svak.
Men det e vel annen sak.
Det finns ikkje anna valg, med deg bli e svak.
Nå vil e berre være i samme rom som deg og e tørr å miste pusten. Å kvar gang du ser på meg, føles som om tia stoppa!
Men e kan ikkje være i samme rom som deg uten at e mista pusten.
Og kvar en gang du ser på meg, føles det som hjerte stoppa.
E prøv å spille hardt og stå i mot, men du riv ned mine mura.
Her kunne jeg kommet med ett lengre innlegg om hvordan jeg har det både på godt og vondt.
Men nei, la oss heller holde en god tone på starten av dagen på en søndag. For jeg har seriøst verdens beste kjærest. Ja, jeg vet sikkert mange kan og sier det samme. Men min er virkelig den beste.
I en tid hvor ting virkelighar gått opp og ned, har han stått støtt med min side. Han har vært min klippe og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten akkurat han nå.
Jeg er heldig som får roser for å glede opp dagen min. Det å få roser når du minst venter det er så koselig og spesielt er det også når du bare føler deg elsket og satt pris på selv om humøret kanskje ikke er på det beste hver eneste dag!
Heldige meg som får roser fra min kjære.
Som sagt handler det ikke om rosen i seg selv, men mere hva de representerer. Det å stå støtt ved kjæresten sin side når ting ikke er helt på topp kan være tøft og ikke bare enkelt. Så selv om jeg setter umåtelig stor pris på de vakre rosene jeg får, setter jeg mest pris på den klemmen han gir meg. Han gir meg en klem uten noen ord, spør men godtar om jeg ikke har svar, hører på meg når jeg bare trenger å få ut noen ord selv når de sitter langt inne.
Jeg får bestandig hvite roser fra min kjærest, rett og slett for at jeg elsker den fargen. Pluss at vi kan leke litt med hvordan vi kan få flotte farger på de også.Snoopy måtte selvfølgelig undersøke om rosene luktet godt.
Jeg har egentlig ikke ord for hvor mye denne mannen betyr for meg og hvordan han gjør dagene mine bedre. Med han tørr jeg være meg selv, jeg tørr å være svak (kanskje ikke så mye som jeg burde, men jeg lærer), jeg tørr å si ifra og jeg er ikke like redd for å fortelle hvordan jeg har det sånn egentlig.
Sandra Lyng sin sang fra Stjernekamp i første episode i Stjernekamp beskriver egentlig veldig godt hva han betyr for meg.
Med jevne mellomrom har en gjeng av oss kortkveld. Vel jeg er som regel bare med, ser på, prater, strikker og passer på hundene. Jeg er nemlig ikke den største spilleren og kan lite om kort og kortspill.
Men dette legger ingen demper på kvelden for det. Her møtes det opp alle har med seg litt snack, drikke og masse godt humør. I går var vel en av kveldene når det var med mest godt. Det ble nemlig servert makroner med hvitsjokoladesmørkrem, hockeypulver- og karamellsmørkrem og peanøttsmørkrem. Men de andre hadde med seg potetgull, smågodt og smash.
Rummy trekker man kort fra bunken for å samle på kombinasjoner. Man vil enten ha kort med samme tall, eller sekvenser innenfor en enkelt farge. Når du får en kombinasjon kan du legge ned kortene, og målet er å få lagt ned flest mulig kort.
Hvem som vinner variere veldig og heldigvis er disse alle ganske så gode vinnere og tapere. Er ikke bare det å vinne det handler om. Her gjelder det godt humør, pluss tape eller vinne med samme humør. Her skal det bare være sosialt og alle skal ha det koselig. 🙂
En kveld med kortspill av typen rummy.Her trengs det stor konsentrasjon, da rummy spilles med flere kortstokker.
Vi hadde selvfølgelig med oss hundene og i ville en ekstra en. For Tarzan er nemlig på overnattingsbesøk hos bonusmor og bonusfar i helgen da matmor selv ikke føler seg helt pigg. Tre hunder høres kanskje mye ut og du tenker kanskje det kan bli litt kaos, men nei da. Ingen kaos med denne gjengen.
Disse tre hadde på dagen sprunget villmann på Blomneset, så når kvelden kom ble de rimelig så rolige.
Tarzan og Miriam.
Tarzan måtte ha seg en runde for å bli kjent med alle og lekte seg i starten mye med dattera til Per Arne på 7 år først. Men så var han bare fornøyd med masse kos fra alle, spesielt Miriam.
Tarzan satt på fanget og fulgte spent med på hva som foregikk ut av vinduet.Tarzan satt på fanget og fulgte spent med på hva som foregikk ut av vinduet.
Etter at all lek, kos og på med seg det som var med å få med seg sovnet alle tre boffene på gulvet og vi kunne konsentrere oss om kortspillet.
Snoopy låg først under bordet.Så flyttet han litt på seg for å finne beste plass å sove på.Tarzan og Lexie trivdes best ved meg og Snoopy i fanget mitt.Tarzan fant ut at det å ligge rett ved meg, delvis oppå strikketøyet mitt var best. Da var han trygg og i tillegg kunne passe på at ingen stjal strikkepinnen mine. 🙂
Det startet i mars, på går enno og vi er nok ikke ute av dett før om mange måneder. Noen snakker om av vi må vil måtte leve med korona lang uti neste år også.
Vi alle er nok på hver vår måte lei nå og ønsker oss livet tilbake til det det en gang var. Den dagen hvor vi kunne bevege oss fritt, mennesker kunne samles, vi kunne gå på kino, konserter, festivaler og vi kunne ha fester med mange uten å tenke på å holde avstand. Men realiteten er at nå er ikke dette mulig og vi må forholde oss til dette. Jo lengre vi ikke følger regler og bare gjør som vi selv vil, jo lengre vil dette dessverre vare.
Så mitt største ønske er at vi alle gjør det lille vi kan. Her er det faktisk snakk om at det du gjør utgjør en stor forskjell. Det er ikke bare snakk om at du selv kan bli syk, men tenk på alle som er i risiko som vi kan smitte. Om vi ikke holder den lille avstanden og tar de forhåndsregler som vi alle nå BØR følge vil mange slite.
Mange slet masse før covid19 pandemien dukket opp og de sliter ennå mer nå. Så derfor er det så viktig at når vi ikke kan gjøre hva vi vanligvis gjør, må vi alle gjøre det lille vi kan.
Bon Jovi er en gruppe jeg har vært fan av i mange tiår, faktisk fra de startet med musikk og jeg selv ikke en gang kunne snakke engelsk. Noen ganger kommer de ut med litt for politiske sanger som ikke faller helt i smak ho meg, men nå i disse dager og som passer perfekt til den mentale helse dagen er Do What You Can.
Hold avstand og klem på avstand.
Denne sangen beskiver hvilken situasjon vi befinner oss i og hvor viktig det er at vi alle tar i ett ta og fortsett der denne dugnaden vi har begynt på i mars. Jo flinkere vi er, jo fortere kommer vi oss igjennom dette.
Bon Jovi, Do What You Can
Og vet du hva? Vi vil komme oss igjennom dette også. Det tar kanskje bare litt lengre tid enn hva vi ser for oss.
I mars stengte de grensene og de stengte skolene. Små byer avgrenser fortauene. Mange fikk sin siste lønnsslipp.
Jeg vet at vi alle føler oss nervøs. Vi er alle litt forvirret, iIngenting er det samme. Dette er ikke et spill! Vi må må komme oss igjennom dette.
Mens vi vinker utenfor vinduet holder våre kjære eldre seg inne. Mødre og babyer slenger slengkyss, kanskje redder de noens liv.
De måtte avbryte eksamen. Det er ikke rettferdig å Skype eksamineringen. Ungene våre sitter hjemme isolert, TV-nyheter er alltid på.
Kyllinggården fra Arkansas kjøpte arbeiderne personlig verneutstyr, men ikke før 500 til hadde gitt under for denne sykdommen. Ærlige menn og ærlige kvinner jobber for en ærlig lønn. Enkelte får 39 i feber, men de har fortsatt regninger å betale.
De bygde et sykehus på East Meadow I Central Park i går kveld. Leger, sykepleiere, helsearbeidere, lastebilførere, butikkansatte bemanner frontlinjene Jeg så et Røde Kors på Hudson. De slo av Broadway-lysene. Nok en anbulanse setter på sirenene.
Selv om jeg holder sosial avstand, det denne verden trenger er en klem. Inntil vi finner vaksinasjonen er ingen erstatning for kjærlighet.
Så elske deg selv og elske familien din. Elsk din nabo og vennen din. Det er på tide vi elsket den fremmede i gata også. Han er bare en venn du ikke har møtt ennå!
Når du ikke kan gjøre det du gjør, gjør du det du kan. Dette er ikke min bønn, det er bare en tanke jeg vil sende. Vi bøyer oss for viruset, men vi bryter ikke ned. Her forstår vi alle at;
Når du ikke kan gjøre det du gjør. Så gjør du det du kan!
