Føler jeg sviktet meg selv

 

Tankefull og litt tom for ord.

Idag hadde jeg time til legen, en legetime jeg har grudd meg mere til enn noe på lenge. Timen har latt vente på seg lenge på grunn av meg selv og ingen andre.

Det har jo jevnlig kommet brev i posten om å ta en celleprøve og viktigheten med det. Hvert år får tross alt rundt 25 000 norske kvinner konstatert unormale celler i livmorhalsen etter å ha tatt en celleprøve. Ikke alle celleforandringer er kreft eller forstadier til kreft og de aller fleste som får konstatert dette blir helt friske. Det er fort gjort og selv om noen finner det litt ubehagelig er det ikke smertefullt. Dette er iallfall slik de fremstiller det i brevet som kommer.

Høres jo så enkelt og greit ut ikke sant?

Etter mye om og men hadde jeg i dag altså en slik time, har visst om den i flere uker nå. Så jeg burde vært mer en forberedt. Jeg hadde til og med etter snakk med legen fått beroligende medisin før timen. Rett og slett for at angsten og panikken ikke skulle få ta overhånd.

Så idag sto jeg opp med en gang klokken ringte etter avtalen med legen. Tabletten jeg skulle tas skulle taes en time før selve timen. Kl. 07.30 ble den tatt og jeg var klar for å stille. Gråten kom sakte men sikkert og når jeg kom til selve kontoret og inn til legen knakk jeg sammen.

Legen Ming gjorde hva hun kunne for å få meg til å gjennomføre uten tvang. Forklart alt i ro og hadde ordnet med dobbelttime til meg slik at vi skulle ha godt tid. Jeg ente opp med tre legetimer for jeg gikk ut derfra uten å ha tatt denne celleprøven.

Mens jeg satt der følte jeg meg totalt ubrukelig, verdiløs og feig som ikke klarte å gjennomføre. Så å si alle andre kvinner gjennomfører det jo, så hvorfor skulle jeg jeg klare det. I tillegg følte jeg meg svak som gråt og slet med å prate. Har jo bestandig fått høre dette at vi ikke skal vise følelser i familien. Utad skal det virke som alt er greit uansett hva og så kan du knekke sammen innom huset fire vegger! Så føler rett og slett jeg sviktet meg selv!

Mens jeg skriver dette hører jeg jo selv hvor trist dette høres ut og ikkje minst kaldt. Men følelser styrer innimellom tanken våre og noen ganger vinner de dessverre.

Derfor er jeg så takknemlig for at legen min tok seg tid til å snakke med meg. Uten å gå for mye inn i hvorfor jeg ikke klarte å gjennomføre her, rett og slett for at jeg ikke er klar for å skrive det ned ennå. Ble vi iallfall enige om veien videre og jeg tro vi kom til en løsning som passer meg aller best.

Jeg vet selvfølgelig at jeg burde gjennomført, men dette lot seg rett og slett ikke gjøre i disse dager. Utrolig hva gamle minne og hva en vond barndom kan gjøre med at en ikke klarer ting.

Det ingen andre enn meg selv som er årsaken til at jeg ikke gjennomførte. Men gamle minner tok overhånd, legen nevnte PTSD som årsak og om jeg er ærlig har jeg vel tenkt den tanken selv…… Derfor er jeg så takknemlig for at legen er tålmodig meg meg og ikke presser meg til å gjennomføre noe jeg ikke selv er klar for.

Kunne skrevet så mye mye mer her, men jeg er ikke klar for å dele noe mer riktig ennå. Jeg håper selvfølgelig at den dagen kommer hvor jeg kan klare å prate om det eller skrive det ned uten at tårene kommer. Men den dagen er dessverre ikke idag.

 

Dette står så langt på ønskeliste.

Jeg er egentlig ikke en som går å ønsker meg så mye. Som regel er tanken at bare en jobber hardt nok går ønsker i oppfyllelse om de lar seg gjennomføre. Men akkurat nå mens været herjer som verst ute sitter jeg å drømmer meg bort.

Så nå har jeg satt meg opp noen ønsker som jeg håper blir til i løpet av året.

  • Båttur.
Båttur til Grip

Siden OA jobber hardt med båten i disse dager får vi den kanskje på sjøen til sommeren. Hvor deilig har ikke det vært liksom? Ut på båttur i vakkert sommervær eller tidlig høstvær. Ligge på dekk og sol seg, fiske litt og kanskje få tatt noen flott bilder.

  • SUP
Stand Up Paddle Board

Dette er noe jeg har drømt om lenge. Ser for meg mange turer i fint vær og bonus er jo at du får trim ved å bruke det. Det finnes mange brett på markedet men jeg ønsker meg ett hard sup brett. Ønsket er å ha ett brett jeg kan ha lenge og som tåler litt bruk. Drømmen er jo også å få med Snoopy ut på brettur, kanskje til og med Lexie. Så jeg har nå lett og lett og trur jeg har funnet rett brettype til meg selv og hvilken siden jeg vil bestille fra. Siden heter KiteNorge og dere finner masse utstyr HER. Jeg har Til og med spurt uten en kompis av OA om råd og kommet frem til at jeg skal ha meg ett brett som er minimum 287 cm. langt og 81 cm. bredt. I tillegg tror jeg skal ha meg ett allround board siden det er ett greit brett for nybegynnere og enkelt å starte med. I starten kommer jo brettet til å bli brukt kun på stille hav og ikke akkurat i masse bølger eller der hvor det er mye strøm.

  • Carbon SUP Paddle
Carbon SUP Paddle

Til brettet trenger jeg også en skikkelig åre. På markedet finnes det mange varianter og i forskjellige konstruksjoner. Men etter å ha snakket med vennen til OA ender jeg nok opp med en åre av carbon. Den skal visstnok være lett og lettest å bruke uten for mye strev. Også denne er noen jeg har funnet hos KiteNorge som dere kan lese mere om HER.

  • Kitchen Artisan Kjøkkenmaskin.
Kitchen Artisan Kjøkkenmaskin.

Denne har jeg snakket om før og den står fortsatt høyt på ønskelisten. Kanskje enda mere nå i disse dager siden jeg har baket mye mens jeg var i karantene. Tror også jeg bare MÅ ha denne fargen, for hvor seriøst er fin er ikke denne fargen Pebbled Palm som du kan lese mer om HER.

  • Rundreise i Sørstatene.
Rundreise i Sørstatene.

Etter turen vi hadde siste i sørstaten, hvor turen var rundreise i California. Er drømmen sørstatene og alt det innebærer i år. Vi har bestilt turen for lenge siden og halve turen er alt betalt. Hundepass har vi også booket og klart. Derfor så håper og krysser jeg fingre for at reiseforbud blir opphevet og at coronaviruset ikke hindrer oss når det kommer til høsten.

Vel dette var noen av mine drømmer og ønsker for i år. Hvordan er det med deg, har du en drømme eller ett ønske du snart håper går i oppfyllelse?

Låne en kopp sukker hos naboen…

Alle har vi sett på film at naboer låner en kopp sukker eller to fra naboen. Det er jo en kjempe gest o. en ser på det, selv om jeg aldri trodde jeg kom til å gå til naboen for noe.

Men så sitter jeg altså her nå og har gjort det.

Du skjønner, vi har nemlig begynt grillsesongen her hjemme og i går var tredje dagen på rad vi skulle grille. Tankene var at vi skulle grille burgere og pølser, men vi hadde ikke noen burgerbrød. Så når tanken var at jeg kunne lage de selv var det ikke noen vei tilbake. Det var bare det at jeg manglet valmuefrø til å strø på toppen. Derfor gikk samboeren over til naboen og lurte på om hun hadde noe stående. I følge samboeren har nemlig naboen det meste og hun skuffet ikke denne gangen. Vi ente opp med å å få både hvite og sorte frø til å strø oppå. Luksus å ha slike naboer og brøden ble også helt perfekte. Lover å komme tilbake med oppskriften på de snart.

Som takk for at hun hjalp meg i nøden samlet jeg etterhvert en samling av makroner for å vise takknemligehet. Jeg har jo bakt alt for mange (petimeter og perfeksjonisten slo inn og jeg gir meg ikke før jeg er fornøyd) og derfor er det så greit å kunne dele de med andre.

En samling av makroner for å si takk for hjelpen.

Resten av gårsdagen ble brukt til mest å slappe av eller men jeg var innom å shoppet litt på nett før jeg ga meg. Kom over en reklame fra NA-KD og såg noen skikkelige kosedresser og måtte derfor bare bestille meg to. Har allerede fått beskjed om at de er sendt fra leverandøren, så jeg gleder meg til jeg får de. Første gang jeg bestiller derfra men om de er like gode på som de ser ut kommer jeg nok til å bestille mer derfra.

Så takknemlig.

Snø, vinter, kulde, sludd og regn – ikke verdens koseligste ord eller?

De kan selvfølgelig føre til mye hygge om en liker å gå på ski, er glad i vinter eller bare nyter innetid med stearinlys og en kopp kakao eller to. Men for meg som hater snø og kulde intens så er ikke dette noe for meg i lengden.

Derfor er jeg så evig takknemlig for hvordan samboeren sin familie har tatt meg inn i varmen. Både når det kommer til å være sammen med de og det å få lov til å bruke hjemgården fritt som jeg vil.

Hjemgården hans er bar nylig og litt av ett fristed å være på. Der får du tid til å samle tankene dine, nyte stillheten og bare ha de perfekte dager i fjæra. En slik dag hadde vi her om dagen med hundene.

Det er selvfølgelig båndtvang nå og det er noe vi alle før følge, men på hjemgården kan allikevel hunden spring fritt uten fare for noe som helst. Dette er befriende både for oss og for hundene. Lexie og Snoopy koser seg maksimalt når de får springe nedi fjæra og opp bergene. Jeg dra rett og slett på smilebåndet hver gang jeg ser se ta av med full entusiasme. Og det får meg virkelig til å se frem mot sommeren og mange late dager og kvelder der ute.

Tang og fjære er tingen.
En bratt bergskrent stopper ikke denne frøkna.
Med tunga beint i munnen går det utmerket å springe opp igjen også.
Kom igjen da matmor, kast den steinen slik at jeg kan legge på sprang.
Snupsi er også med på leken, selv om han er litt mer forsiktig.
Kjærligheten mellom disse to er så stor som det går ann.

 

En skikkelig daffedag uten noe ekstra

Alle kjenner vi den dagen hvor dagen blir til ingen ting. En sånn dag er det her hjemme i heimen idag. Energien er på null og lysten til å finne på noe er helt borte. Har bare rett og slett lyst å grave meg ned under dyna slik som Lexie eller ha en daffedag på sofaen sammen med Snoopy.

Lexie graver seg gjerne ned i mellom dynene og blir der en en stund.
Snoopy er også en som bare liker late dager på sofaen.

Men jeg må vel prøve å få noe ut av denne dagen også. Bør få strikket litt og så har jeg mange makroner jeg skulle ha fått fylt. Skulle egentlig gjøre ferdig de makronene i går men kreftene var ikke på plass da heller. Eneste jeg orka var å fylle påskeegget til Wenche. Så jeg krysse fingre for at kreften kommer tilbake og at jeg får brukt denne påsken til noe fornuftig.

Påskeegg med makroner og karamell.

 

Dag 4 i karantene – Blir dagene lange?

Vet ikke hvordan det er for deg i disse dager, men jeg har full forståelse for at dagene innimellom kan bli noe lange. Selv er jeg nå kommet til dag fem og så langt går det greit for meg. Jeg merker jo selvfølgelig at ting er annerledes selv om jeg ikke beveger meg ute blant folk. Tiden min blir brukt her hjemme her, på hjemgården til kjæresten og noen småturer hjem til leiligheta mi som jeg eier. Så selv om jeg beveger meg ute er dette kun inn og ut av bli og leilighet. På hjemgården er det ingen andre enn meg og hundene pluss samboeren når han ikke er på verkstedet sitt å jobber med båten. Planen er å få den på sjøen i år.

Men det er klart at når jeg da kjører fra plass til plass legger jeg jo merke til at hverdagen for de fleste er ganske så annerledes. Nesten ingen er lengre ute å går, de få en ser er folk som jogger eller lufter hundene sine. Når jeg kjører forbi Alti Futura ser jeg at folk er ute på senteret og handler, men det er ikke vanskelig å se at ting er forandret. En ser jo bare på parkeringsplassen hvor få biler det er så sammenlignet med tidligere. Å har du sett i avisen de siste dagen ser en jo også at alt for mange butikker dessverre må holde stengt. Selv må jeg melde meg syk to dager av karantenetiden min da jeg opprinnelig hadde to vakter hos Drømmestrikk denne perioden. Heldigvis klarer Drømmestrikk fortsatt å holde åpent og jeg håper butikken klarer seg etter at denne virus tiden er over også.

Alt for mange sliter i disse dager og jeg føler virkelig med dem.

Selv er jeg vel i grunn heldig, for selv om jeg nå er i karantene vet jeg at jeg har minst en jobb som venter meg når den er over. Jobber en i helsevesenet er det jo lite som sier at en ikke har en jobb å gå til. Samboeren har også mest sannsynlig nok av jobb å komme tilbake til når karantene tiden er over for han også.

De jeg synes mest synd på her i huset nå er faktisk hundene. Det skal sies de er helt perfekte og maser ikke, men jeg ser det kan bli lange dager på di. Turen består av lek i hagen og en dagligtur til Kystvågen og hjemplassen der. Men i dag våknet vi til snø og sikkelig sur vind, så denne dagen var det ikke mye hyggelig å være ute. Lexie var den eneste som koste seg litt med å springe ette pinner mens Snoopy for det meste gjemte seg under bilen i ly for vinden.

Lexie lar ikke snø eller vind stoppe henne med det første.
Snoopy krøp under bilen i ly.
Her vurderte han minutt for minutt om det var verdt å komme frem igjen.
Etter mye om og men kom han frem til at det var greit å komme ut. Han la litt på sprang før bilen fristet for mye igjen.

Så etter at vi kom oss hjem igjen og har verdens beste hunder som ikke klager. Ente kvelden med at Snoopy kapitulerte her på sofaen med meg. Sovehjertet til denne lille karen kan ingen utsette noe på.

Snoopy tar ofte natten her på sofaen her sammen med meg på kveldene og liggestillingene er forskjellige for å si det mildt.

Hverdagsheltene i helsevesenet.

Det sies at helsepersonell spøker og ikke tar COVID 19 på alvor… inkludert meg selv. Men hvordan tror du vi hadde overlevd i jobben vår uten litt galgenhumor? Hvordan hadde du overlevd?

I disse usikre Convid 19 tider.

Sannheten er at det er ikke bare i disse Convid 19 tider vi risikerer helsen vår og helsen til våre nærmeste. Tro meg dette er noe vi lever med hver dag. Hver eneste dag er det syke rundt oss og sjansen for å bli smittet er stor. Men vi går på jobb hver dag allikevel.

Du tenker kanskje jeg ikke vet fult ut hva jeg snakker om. Men sannheten er at jeg har mange år innen helse. Jeg har vært innom det meste. For å nevne noen; sykehjem, dementavdeling, korttidsavdeling, hjemmesykepleie og hjemmehjelp pluss psykisk utviklingshemmede brukere både gamle og unge.

Så ja her vet jeg litt hva jeg snakker om. Sannheten er at uten litt galgenhumor hadde jeg ikke overlevde alle disse årene innen dette yrket.

En liste som nå blir spredd på Facebook i disse dager er denne under her og den beskriver realiteten godt.

Først:

  • For å jobbe i helsevesenet må man ha syk og mørk humoristisk sans – beklager, men det er faktisk et krav. Hvis du ikke er en av oss, forstår du ikke. ❤️

For det andre:

  • Bare fordi vi ikke lager hermetiske bokser, hamster toalettpapir eller krangler om den siste flasken med håndsprit i butikker. Er ikke det ensbetydende med at vi ikke forbereder oss. De fleste av oss går på jobb daglig uten å vite hvilke sykdommer eller infeksjoner vi kan komme i kontakt med….. Så å forebygge infeksjoner og arbeide på bakgrunn av forholdsregler er standard i omsorg og en naturlig del av hverdagen vår.

For det tredje:

  • Når har massehysteri hjulpet i noen situasjon? Helsepersonell er opplært til å holde seg rolige og samlet i stressende situasjoner. Vi tar oss av og bøter på ulike kriser daglig.

Sist men ikke minst:

  • Mens alle er bekymret for stengte grenser, reiseforbud og statlig igangsatt karantene fra skole og jobb på ubestemt tid….
    Hvem tror du fortsatt blir tvunget til å gå på jobb?
    Du gjettet helt riktig… Helsepersonell!

Så….. Ikke få panikk… Bruk sunn fornuft… Følg med på dine egne og andres sykdom symptomer…

Bli hjemme hvis du føler deg syk…

Pust dypt inn, pust ut og vask hendene!

Om noen skulle reagerer på at jeg deler denne nå mens jeg selv sitter fast på Bali og mener jeg burde holde munn. La meg si det slik, dette gjelder for alle inne helsepersonell inkludert meg selv som er på ferie og nå ikke har fått kommet meg hjem. Ja, jeg vet det venter 14 dager karantene når jeg kommer hjem. Men la oss se bort franat jeg sitter her på Bali og karantenen om forhåpentligvis ikke for mange dager.

Fakta er da at jeg hadde vært en av de som risikerer helsen min for at Norge og verden skal gå rundt. Uten oss i helsevesenet, de som “kun” sitter i kassa på Kiwi, de som “kun” vasker eller de som står bak disken på apoteket – hva skulle du gjort uten dem.

Jeg bruker ikke dele slike innlegg som dette på Facebook og iallfall ille kopiere det og dele det på bloggen. Men i disse dager føler jeg dette passet og setter fokuset på ett viktig tema. For når jeg leser om mennesker som reiser på hytta og generelt bare må ut for de de skjeder seg i karantene.

Vel, stakkars dere!

Her er det snakk om å hindre smitten i å spred seg enda videre og kanskje forhåpentligvis få satt en stopper på det. Jeg fikk bare for noen dager siden melding fra ei som at jeg kunne se frem til ekstra 14 dager med påtvungen ferie når jeg kom hjem. Denne meldingen gjorde meg bare oppgitt og litt sint.

Karantene og mindre kontakt med mennesker der ute ved at vi ikke lengre går ut og er så sosiale er ingen ferie. Selv har jeg to hunder og heldigvis har vi en stor hage de kan leke seg i pluss stort uteareal på hjemgården til samboeren. Vi begge er forberedt på at dagene kan bli lange og kanskje også kjedelige. Men som jeg skrev i går. Dette handler om å se på situasjonen så positivt som overhodet mulig. Det finne måter å underholde oss på selv nå. Og kanskje denne tiden kan brukes til å gjøre unna ting du eller ikke har tid til som for eksempel male en vegg, rydde inne på roterommet osv…..

Det finnes håp selv om det kanskje føles lite i disse dager og vi må prøve å tenke fremover til en tid hvor disse dagene er over og ting går tilbake til det normale igjen.

#9 – Bali – I disse Coronatider er du optimisten, pessimisten og realisten!

Rart nå en sitter litt hjelpeløs fast her nede på Bali hvilke tanker som kommer. Spesielt kanskje i dag med kansellert fly og en ny tatovering som hinder sol og bading. Iallfall får det tanken hos meg til å spinne. Derfor når jeg kom over dette utsagnet, tenkte jeg hmmm….dette er jo noe som er en realitet i disse dager.

Ny hverdag, hvem er vi?

“Kjære optimist, pessimist og realist. Mens dere var opptatt med å krangle over glasset med vann, drakk jeg det!

Med vennlig hilsen Opportunisten.” – Ukjent

Den som sa det var en veldig klok person! Hvis du tenker på det, er det ganske meningsløst å krangle om et glass er halvtomt eller halvfullt. Det er kun et freaking glass vann, bare drikk THE DARN THING!!!

Mulig en smule overdramatisk.

Men poenget er ikke om glasset er halvtomt eller halvfullt, det er hva vi gjør med det som betyr noe. Hver situasjon og mulighet kan sees på enten positivt eller negativt, og de fleste situasjoner og muligheter er enten positive eller negative.

Mange av oss bruker så mye tid på å tenke, bekymre oss og krangle om en gitt situasjon eller mulighet. Enden på visa blir at situasjonen eller muligheten går rett forbi oss. Vi bruker så mye tid på å prøve å finne ut om glasset er halvt tomt eller halvfullt at vi glemmer at det er vann og at det på sikt ikke spiller noen rolle.

Det har vært tider i livet mitt der jeg var i en situasjon hvor jeg ønsket at noe skulle skje eller en mulighet  har dukket opp. All tiden jeg brukte på det ente med at sjansen gikk meg hus forbi. Jeg angrer på at jeg tok vare på disse mulighetene, men det er ingenting jeg kan gjøre med dem nå. Det eneste jeg kan er å lære av dem og ikke gjenta tidligere feil.

Så min utfordring for deg er denne. Hva vil du gjør mer av?

Sitter du på hendene og prøver å finne ut om glasset er halvtomt eller halvfullt?

Eller griper du denne muligheten og drikker det glasset vann?

Jeg skjønner at det er lite vi fleste kan gjøre i disse dager med tanke på at livet for oss alle er snudd på hodet. Viruset tok oss helt på sengen med sitt omfang og ingen hadde vel sett for seg den verden vi lever i nå.

Jeg har snakket med flere venninne hjemme i Norge og de forteller om en helt ny hverdag. Ei beskrev det nesten som om vi nå lever i en Walking Dead situasjon. Ganske så surrealistisk og nesten litt vanskelig for meg å se for meg. For her nede går hverdagen som nesten vanlig. Eneste forskjell er at vi ved flere steder blir tatt temperaturen på før vi får komme inn og at Antibac er over alt.

Men tilbake til poenget. Selv om hverdagen nå er snudd på hodet for oss alle, er det viktig å se fremover også. Mange får det tøft i disse tider, ikke alle vi klare seg dessverre. Men prøver vi å se litt positivt på det lille vi har nå og gjør det beste ut av det. Tror jeg vi alle vil komme ut av dette og hverdagen vil komme tilbake til det normale igjen. Kanskje ikke i morra, neste uke eller neste måned. Men en dag vi vi kunne se tilbake på denne tiden også og ta med oss mye lærdom ut av det alle sammen.

Ps. Jeg fant dette innlegget på en engelsk siden av ukjent forfatter. Jeg har endret på noe og tilføyd noe, rett og slett fordi jeg synes dette utsagnet passer så godt inn i disse dager.

Skirenn og fyllefest – viktigere enn smittespredning av Coronavirus!

Er du som meg har du nok tenkt samme tanken nå i helgen hvor Holmenkollrennet går.

Så hva er det det med nordmenn, ski og fyllefest? Her skulle jeg virkelig ønske jeg hadde ett godt svar eller at noen forklarte meg hvorfor nordmenn er så egoistiske og kun tenker på seg selv.

Holmenkollrennet.

Nå som Corona viruset herjer som verst, har mutert, tatt liv (ikke i Norge så langt) og skaper unntakstilstand slik som i California stopper det ikke nordmennene. Helsemyndigheten har avlyst kollenfesqen i frykt for spredning men dette er tydeligvis ikke nok for å stoppe oss.

Værst av alt oppi dette er jo at det var mange mindreårige tilstedet og at politiet måtte ut og be foreldre kontrollere barna sine. De kalte festen rett ut for en fyllefest og dette henger ikke sammen med ett skirenn eller hva? Konsekvensene av en slik fyllefest kan jo være at det blir hyppigere spredning siden mange folk er berusede. Så hvorfor er det slik at hver og en tenker kun på seg selv.

Min tanke er at dette handler om en tanke mange (kanskje de fleste) har; dette skjer ikke meg, jeg er frisk og rask så det er ingen fare for meg. Denne tanken er jo greit nok i seg selv, men kanskje en burde sende en tank til de som faktisk står i fare for å bli alvorlige syke eller i verste fall dø før en gjennomfører en slik fest!

Nå er ikke tanken min å skrive noe her om egoistisk nordmenn i seg selv. Ja, selvfølgelig som du leser over synes jeg det er ille. Men er det det aller verste, eller kunne denne denne festen ha vært unngått?

Svaret er enkelt og greit JA!

For alle skjønner vi at selv om ett renn er avlyst stopper ikke det folkemassen fra å dukke opp. De kan hindre det inne på arenaen og slik, men ikke ute i marka. Folk ferdes og oppsøker friluften og mulighetene de har.

Men fakta er at dette ikke hadde vært ett problem i det helle tatt. Hadde helsemyndigheten og regjeringen gått sammen og avlyst hele Holmenkollrennet hadde denne feste og fyllen aldri blitt noe av. Så hvorfor blir det gjennomført i det hele tatt? Jo for vi nordmenn elsker ski og mange sitter like mye å følger med på tvskjermen som ute i marka. Men er det verdt det? Lurer på om og eventuelt hvor mange som ble smittet igår?

Så klart er det synd at mennesker skal miste underholdningen sin, men seriøst dette handler KUN om ett skirenn. Det er ikke snakk om noe som må gjennomføres i det hele tatt. Derfor er det heller enkelt å tenke at dette handler om penger. Penger får jo ting til å gå rundt og selv om det ikke er x antall tilskuere på arenaen er det jo like vel en inntektskilde for de som arrangerer.

Derfor la oss snu det rundt akkurat denne delen av smittefaren. For er det nordmenn som tilskuere her som er egoister eller er det de som ikke stopper, avlyser eller utsetter rennet?

Dette svaret er enkelt for meg og svaret er det siste.

Sannheten er at om vi ikke kan stoppe folk som sitter i karantene fra å gå ut ytterdøren. Så hvorfor får det da noen til å tro at å avlyse folkefesten men ikke skirennet får folk til å holde seg inne?

Beklager å si det rett ut, men noen ganger må vi bare innse realiteten av situasjonen som vi er i.

“Koronavirus” nye mobbemetoden?

Ble virkelig trist her når jeg leste en overskrift på Tv2 sine sider;

Ungdom ropte <koronavirus> etter Espens datter (13).

Helt ærlig kjente jeg det rett inn i hjertet, men samtidig er jeg ikke overrasket. Saken på Tv2 sine sider som dere kan lese i sin helhet HER, er rett og slett grusom.

 

«De begynner å kjøre etter henne og roper «Koronavirus», «Watch out for the koronavirus» og «Here comes the korona». De er nærgående og kjører så tett på at hun også faller, og det skjer flere ganger», skriver Svenøy.

Foto fra Tv2, fotograf Kjell Langmyren / Romsdal Budstikke.

Første tanken min når jeg leste dette var trist men ikke overraskende i det hele tatt. Barn og ungdom kan og er mange ganger bare slik. De roper ting etter andre uten at de bryr seg om hvordan det påvirker enn annen person. Men som det blir poengtert i artikkelen handler ikke denne smitten om utseende av annen etnisitet eller farge på huden. Jeg har heller ikke noe grunnlag til å si at dette var rasistisk ment, for personlig tror jeg dette bare handler om ren uvitenhet.

Hovedgrunnen til at dette her gjorde meg trist er at en ung jente får ødelagt det som skulle være en fin dag på ski med venner.

Men hovedgrunnen til at jeg nå sitter å skriver dette er at jeg spør meg selv; Hvor er foreldrene til disse barna og ungdommen som behandler andre mennesker slikt?

Jeg har før skrevet litt om mobbing, mine opplevelser med det selv og mine tanker rundt dette. Men denne artikkelen forteller meg at dette må det snakkes mere og høyere om.

Fakta er og vil bestandig være at foreldre påvirker barna sine og disse barna har lært dette fra en plass og tenker det er greit. Som foreldre er det viktig å sette seg ned å fortelle om realiteter og hvordan mobbing, erting, utestenging osv påvirker andre og at dette ikke er greit eller skal gjøres. Selvfølgelig finnes det mennesker vi ikke går like godt overens med og det vil alltid var noen som kanskje ikke passer inn i din gruppe. Men dette betyr ikke at respekt og folkeskikk skal forsvinne ut vinduet.

Regel nummer en bør være; Har du ikke noe snilt, koselig eller vennlig å si så hold munnen!

La mennesker være i fred og ikke gi noe dårlig selvfølelse eller ødelegg dagen for noen bare for at du selv tror at dette ikke har noen ringvirkning. Ord har stor kraft og se bare på selvmordsstatistikken om du ikke tror meg. Rundt 600 mennesker tar sitt liv i året og rundt 6000 mennesker prøver men blir funnet i tide eller stoppet før det går helt ille.

Tenk om en heller kunne gitt ett smil, ett nikk, sagt hei eller gitt noen en klem istedenfor å henge noen ut eller stenge de ute. Ord, utrykk og handling kan si så mye mer enn 1000 ord. Og kanskje din vennlighet istedenfor stygghet, dumhet og ondskap gjør den lille forskjell til at ett annet menneske får en bedre dag eller kommer på andre tanker.

Selv om denne artikkelen gjorde meg trist og fikk meg til å skrive disse tanken rundt dette, var det allikevel ett lite lyspunkt å finne på slutten. Tre av ungdommen som var ansvarlige for denne hendelsen kom å ba om unnskyldning. Disse tre skal ha kred for dette og flott at de tok den delen også. Jeg vil tro de ikke følte seg så høye i hatten når de ringte på døren til denne jenta, men for denne jenta vil jeg tro det betydde mye.

Men som sagt helt til slutt. Slike holdninger og handlinger er ikke greit. Det er så langt i fra greit som det går an å komme. Derfor er min bønn som følger;

  • kjære foreldre, ta tak og gjør noe før det er for sent. Ikke påvirk ungen ved å snakke om ting ved matbordet eller i bilen på vei hjem fra skolen som de kan ta med seg videre mot andre. Slike ord og handlinger kan gi sår, disse sårene kan bli så dype og store selv om de ikke synes på utsiden. Og disse sårene er ofte sår som aldri gro helt og det er ikke mye som skal til for at sårkanten spriker igjen. Tro meg her snakker jeg av erfaring!

Din, mine og alle andre ord har en ringvirkning. La oss heller lede ann med positivitet og godhet enn alt annet. Det finnes nok faenskap der ute i verden og selv om din handling kanskje ikke utgjør så mye i det store bildet må vi begynne en plass.

La oss være snill med hverandre og når du går på jobb i dag; gi ett smil til en du møter på gata. Ikke noe mer, det er alt som trengs. Men dette lille smilet kan gjøre en enorm forskjell til at denne personen får en super dag!

Tenk på det, små handlinger kan bli store både på godt og vondt.