Føler jeg sviktet meg selv

 

Tankefull og litt tom for ord.

Idag hadde jeg time til legen, en legetime jeg har grudd meg mere til enn noe på lenge. Timen har latt vente på seg lenge på grunn av meg selv og ingen andre.

Det har jo jevnlig kommet brev i posten om å ta en celleprøve og viktigheten med det. Hvert år får tross alt rundt 25 000 norske kvinner konstatert unormale celler i livmorhalsen etter å ha tatt en celleprøve. Ikke alle celleforandringer er kreft eller forstadier til kreft og de aller fleste som får konstatert dette blir helt friske. Det er fort gjort og selv om noen finner det litt ubehagelig er det ikke smertefullt. Dette er iallfall slik de fremstiller det i brevet som kommer.

Høres jo så enkelt og greit ut ikke sant?

Etter mye om og men hadde jeg i dag altså en slik time, har visst om den i flere uker nå. Så jeg burde vært mer en forberedt. Jeg hadde til og med etter snakk med legen fått beroligende medisin før timen. Rett og slett for at angsten og panikken ikke skulle få ta overhånd.

Så idag sto jeg opp med en gang klokken ringte etter avtalen med legen. Tabletten jeg skulle tas skulle taes en time før selve timen. Kl. 07.30 ble den tatt og jeg var klar for å stille. Gråten kom sakte men sikkert og når jeg kom til selve kontoret og inn til legen knakk jeg sammen.

Legen Ming gjorde hva hun kunne for å få meg til å gjennomføre uten tvang. Forklart alt i ro og hadde ordnet med dobbelttime til meg slik at vi skulle ha godt tid. Jeg ente opp med tre legetimer for jeg gikk ut derfra uten å ha tatt denne celleprøven.

Mens jeg satt der følte jeg meg totalt ubrukelig, verdiløs og feig som ikke klarte å gjennomføre. Så å si alle andre kvinner gjennomfører det jo, så hvorfor skulle jeg jeg klare det. I tillegg følte jeg meg svak som gråt og slet med å prate. Har jo bestandig fått høre dette at vi ikke skal vise følelser i familien. Utad skal det virke som alt er greit uansett hva og så kan du knekke sammen innom huset fire vegger! Så føler rett og slett jeg sviktet meg selv!

Mens jeg skriver dette hører jeg jo selv hvor trist dette høres ut og ikkje minst kaldt. Men følelser styrer innimellom tanken våre og noen ganger vinner de dessverre.

Derfor er jeg så takknemlig for at legen min tok seg tid til å snakke med meg. Uten å gå for mye inn i hvorfor jeg ikke klarte å gjennomføre her, rett og slett for at jeg ikke er klar for å skrive det ned ennå. Ble vi iallfall enige om veien videre og jeg tro vi kom til en løsning som passer meg aller best.

Jeg vet selvfølgelig at jeg burde gjennomført, men dette lot seg rett og slett ikke gjøre i disse dager. Utrolig hva gamle minne og hva en vond barndom kan gjøre med at en ikke klarer ting.

Det ingen andre enn meg selv som er årsaken til at jeg ikke gjennomførte. Men gamle minner tok overhånd, legen nevnte PTSD som årsak og om jeg er ærlig har jeg vel tenkt den tanken selv…… Derfor er jeg så takknemlig for at legen er tålmodig meg meg og ikke presser meg til å gjennomføre noe jeg ikke selv er klar for.

Kunne skrevet så mye mye mer her, men jeg er ikke klar for å dele noe mer riktig ennå. Jeg håper selvfølgelig at den dagen kommer hvor jeg kan klare å prate om det eller skrive det ned uten at tårene kommer. Men den dagen er dessverre ikke idag.

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg