Dagen som starter oppned!

Vel ny dag og nye muligheter sies det….Vel, det er jo sant men om det fungere like godt hver gang er noe usikkert. Jeg starter i alle fall dagen opp ned her.

Hva skal en si her…..

Natten kommer og da skal en sove sies det. En enkel sak ikke sant? Du er sliten etter en lang dag, kroppen trengs og lades og hodet trenger å slappe av.

Nei ikke i natt sa kroppen, i natt skal du våkne med smerter og nesten ikke klare å flytte på deg.

Takk kroppen, virkelig snilt!

Ente da med at jeg til slutt fikk kravlet meg ut av senga og sto opp. Så klar til å starte dagen liksom. Hadde jo gjort avtale som jeg ikke kunne si nei til heller. 🤪 Hva skal en si når noen spør liksom…🤣

Vel nå er alt pakket å klart, kroppen er smurt inn med voltarol all over og morgendosen tatt. Så for å forberede kroppen helt ligger jeg nå altså her på gulvet i gangen, samler mot og krefter. Ja, hva annet kan en gjøre. Kunne selvfølgelig holdt meg heime og inne, men NEI det gjør ingen ting bedre.

Så da er det bare å komme seg opp og bli med på hva en har sagt ja til. Klarer jeg å gjennomføre skal jeg fortelle om det og om jeg ikke klarer dagen, vel da er det også greit.

En dag med dykkeklubben

Endelig en morgen igjen hvor jeg våknet opp kjente på litt glede igjen. Kjæresten hadde som sagt bursdag i går og hadde fryktelig lyst på en dykketur med dykkeklubben. Dette kunne jeg jo ikke si at han ikke skulle på og i alle fall ikke når jeg ble invitert med i tillegg.

Så formiddagen ente med meg og nesten bare mannfolk ut på båten. Kristiansund dykkeklubb har egen båt og denne dagen dro di ut til overhenget på Tustna.

Siden jeg ikke dykker selv ennå, men fikk lov å være med stilte jeg med bursdagskake.

Noen sjokoladekakestykker måtte serveres. 😀

Må si jeg vart litt nervøs for å tilby baker Tor Jan Sevalsen, byens baker med hjemmebakt kake! Men mot all forventningen falt den i smak og ble mer en nok godkjent til at han smakte flere en en gang. 😇 Litt stolt selv da med tanke på at mannen både er baker og konditor!

Mannen til venstre baker Sevalsen var jeg mest spent på i forhold til min bakst.

På starten såg det ut til at det kunne bli en grå dag på sjøen, men når vi kom frem til plassen dukket solen opp og det ble en fin dag og en fin måte å feire kjæresten på. Blått hav så langt øyet kan se og lite bølger, så ingen sjøsyke.

Blått hav så langt øye kan se.

Gutta dykka i to puljer slik at det bestandig var en kjent båtsmann ombord og heldigvis for det, for jeg har ikke mye å stille opp med når det kommer til båt. Kanskje en dag når vi får vår egen på sjøen, men frem til da koser jeg med som gjest.

Med ullundertøy gjør kjærest seg klar te å dykke.
Frode, Tor, Nils og Stian i første pulje.
Gutta med guttesnakk før di oppa uti.
Odd, Yngve og Stig i andre pulje.

Vi hadde også med oss en fridykker som skulle ut med harpun og fiske.

Audun gjorde seg klar for å fridykke.
Audun fikk tak i to fisk og noen kamskjell.
Sist men ikkje minst samlet alle mannfolk kamskjell og ga til meg. Så jeg ente opp med 12 fine flotte kamskjell tilslutt, noe som skal bli god forrett en dag.

Ingen ekspert på å renske ennå, men med hurtigrensking ble jeg kvitt skjellene på sjøen og fikk med meg i hovedsak bare godsaker hjem.

Hurtig rensket kamskjell.

Må bare si takk til di alle for skjell og godt humør. Di fikk en jente te å nyte dagen og kose seg litt, selv om di ikkje viste at hun trengte det. Så det kan faktisk hende jeg sniker meg med båten flere ganger. 😊 Men kun om bord altså, selv om både Tor og Yngve lurte på når jeg skulle dykke.😅

Inne ifra båten.
I solskinn på dekk mens gutta dykket.

Forøvrig må jeg legge med min båtmann som ble knipset uten at han fikk det med seg.

Kunne gått bedre…..

Siden vi startet å date for ca. 3 år siden har vi hatt Kranaskjæret som datingplass. Det er plassen hvor vi har nytt god mat, stemning og vel egentlig alt som trengs for en fin kveld ute.

Maten står bestandig til 10 +++++, klippfisken med smørsaus er bare magisk god.

Men i år hang det en mørk sky over feiringen. Før vi dro ut hadde jeg på meg kjolen og pynta meg litt, men når jeg sto å så i speilt såg jeg ikke den jenta som gledet seg, men heller en som prøvde.

Prøve å pynte meg litt.
Kjæresteparet klar for datekveld.

Vi dro så ut og fikk bord rett ved vinduet. Lokalet er fint, maten og drikken er som sagt fantastisk, men meg dro stemningen ned.

Jeg prøvde å smile, men smilet satt langt inne og jeg kjempet mot tårer. Tårer som ikkje kjæresten er årsak til og tårer som ikkje er i glede over at vi feirer hans dag. Værst av alt er at jeg også bringer ned stemningen jo kjæresten. Sammenligner jeg bilder fra i fjor til i år, ser jeg en lykkeligere mann da enn nå. Noe som igjen gjør at jeg prøver ekstra å ta meg sammen å smile, men det skinner ikke igjennom.

Prøve å fake lykke, men ser på bildet at jeg langt ifra lyktes.
Ser også kjæresten ikke nyter det like godt som året før.

Så kom maten og maten var som vanlig utmerket. Ingen ting å si på den, Kranaskjæret innfrir nok en gang. Men jeg får sitter mest å grubler og klarer ikke nyte, ente med å spise kanskje 1/3 av maten før det sa stopp.

Maten på bordet og dette burde bringe ett større smil på oss, men den gang ei.
Maten var det som sagt ingen ting å si noe på. Den var 10 av 10 som vanlig.

Så vi dro hjemme og hadde en trivelig kveld bare oss to heime ned å se på Back To The Future 2, en av favorittene til karen i huset.

Så som du skjønner kunne gårsdagen gått mye bedre, kunne iallfall ikke blitt verre. Derfor skal jeg nok en gang i dag ta på meg smilet og fake så det kanskje virker. I dagen nemlig den offisielle dagen hans og den starter med en dykketur, men jeg blir med i dykkebåten. Så venter som jeg skrev i går en middag med familien på Sushi Bar.

Jeg skal iallfall gjøre mitt for at han får en bedre bursdagsfeiring i dag enn i går. Selv om det irriterer meg grønn at en person klarte å ødelegge gårsdagen selv om han ikke var til stede.

Vel, nå venter en tur på båten. Så på tide å ta seg sammen og møte dagen blid og så positiv som jeg over hodet klarer.

Hipp hurra for kjærest som fyller år. 🥰

Er det greit å trykke andre ned, så lenge du selv ikke synes det er ille?

Hvem bestemmer hvor grensen går på hva en selv skal godta? Du selv eller di i rundt deg? Dette er et spørsmål jeg sitter igjen med etter flere uttaleser nå på bare noen uker. Hva gjør dette med en? Hvor går grensen? Hvem bestemmer når nok er nok?

Visst jeg skal gå ut fra min opplevelse nå så er det ikke meg i følge andre, men heller di! For alt skal liksom kunne tulles med og alt er lov å snakke om selv om mottaker sier nei! Å er det egentlig å tulle med noen når den andre personen blir lei seg. Man ler ikke sammen med noen når mottaker av kommentaren sitter stille og mutt igjen eller forlater situasjonen. Det går heller over på å trykke noen ned og selv få noe igjen for det.

Så spørsmålet blir er det greit å trykke andre ned, så lenge du selv ikke synes det er så ille?

Bildet taler for seg selv.

La meg ta dere tilbake til utgangspunktet for hvorfor jeg nå sitter å skriver dette.

Hele livet har jeg vært kjent som hun store, hun som ikke passet inn eller kunne vises frem på grunn av hvordan jeg ser ut. Dette er noe jeg har levd med hele livet og på grunn av dette har utviklet ett forhold til mat som er så langt i fra sunt som du kan komme. Jeg kan ikke huske tilbake til en tid hvor mat ikke har vært problematisk og noe jeg har vurdert opp og ned før jeg har spist. Mat ble og er en kjempefiende som virket/virker uslåelig.

Når det kommer til mat i forhold til både vekt og hode sitter jeg som regel meg mange spørsmål;

  • Skal jeg spise?
  • Hva skal jeg spise?
  • Hvor mye eller lite kan jeg spise?
  • Fortjener jeg å spise?
  • Kan jeg spise når noen ser på, hvor hva tenker di om hva jeg spiser?
  • Skal jeg si ja til å bli med ut å spise, det er tross alt mange som ser meg da. Ser hun store som sitter å spiser i seg mat og kanskje en dessert på en god dag.

Så om du virkelig vil såre meg er det lett! For det er egentlig bare å begynne å stille spørsmålstegn til maten jeg spiser eller ikke spiser og hvordan kroppen min ser ut. Jeg har jobbet lenge med å ikke la meg påvirke, men det er fortsatt mange dager som jeg ikke har sjanse til å stå i mot.

Om jeg går tilbake di siste to måneden har jeg vært aktiv på Stikk Ut turer som finnes her i Møre og Romsdal. Et initiativ som alene skal være positivt for mange, her er det muligheter til å oppleve nye plasser og se deler av naturen en kanskje ikke har sett før. Men for meg har det blitt til noen jeg må gjøre og egentlig ikke koser meg fult ut med. Misforstå meg rett, jeg har hatt turer som har vært fine og turene med venner har jeg ikke ville byttet ut. Vi har hatt det hyggelig på disse turene, men jeg har med meg styggen på ryggen også på disse turene.

Styggen som sitter der og hvisker og tisker, han som til tider skriker så høyt at selv di beste kommentarer fra kjærest, familie (dessverre ikke den nærmeste) og venner blir overdøvd. Men jeg kjemper mot han og prøver å ikke la han vinne hver gang. Men han er der hele tiden, selv om jeg dytter han bak meg. Så på turer er han med å sier;

  • Du må gå for da kan du kanskje spise etterpå.
  • Du må gå harde turer for du skal slite deg maks ut.
  • Går du lette turer, må du i hverfall gå flere på samme dag.
  • Kanskje du også klarer å stenge meg ute bare du sliter deg nok ut og da får du kanskje en god natt søvn.

Sånn som jeg hater denne styggen på ryggen og skulle ønske han var mindre eller ble borte for godt. Som sagt har jeg vært i krig med han så lenge jeg kan huske og jobber fortsatt med å overvinne han.

Men han kjemper med nebb og klør for å være med videre og vokser seg større når kommentarer kommer. Værste er kommentarer som er formulert som liksom gode. For i det siste har jeg fått høre følgende;

  • Skal vi ha en klemmekonkurranse for å se hvor stram ho Ida har blitt!
  • Så mye finere du ser ut nå en hva du gjorde før!
  • Du må da spise en god del siden du er så stor!
  • Flott at du går turer, men husk på at det ikke er bra for knærne dine siden du er så tung!
  • Du er klar over at denne gåinga din er galskap!
  • Hvor mang plagg har du sydd inn siden du har gått ned i vekt!
  • Hva veier du for du må da være klar over at du har gått ned!

Til alle disse kommentaren har jeg sagt klart i fra flere ganger at jeg ikke vil snakke om hverken vekt eller mat når det kommer til meg. Men jeg blir ikke hørt, for av en eller annen grunn mener disse menneskene at det er greit og jeg bare må godta det.

Så for noen dager siden satt jeg meg ned å skrev til han som har kommentert mest. Jeg skrev tydelig og greit at hans kommentarer såret meg og at han rett og slett “matet” problemene jeg allerede hadde.

Svaret jeg fikk tilbake var greit, men at jeg var litt vanskelig. Så jeg spurte rett ut hva han mente med vanskelig, var jeg vanskelig for at jeg satt grenser for hva jeg ikke ville snakke om? Vanskelig for at jeg ikke synes det er greit å spøk om min størrelse foran andre og tro at jeg synes det også er gøy?

Fikk da til svar at alt kunne spøkes med og at det ikke fantes tema en ikke kunne bruke. Så jeg skrev enkelt og greit at for meg var det ikke slik og jeg så ikke humoren i det. Og at jeg ønsket en stopper på det ellers så måtte jeg rett og slett holde meg unna holmen.

Dette svarte han ikke på og jeg hadde nå håpet at han tok poenget. Så igår tok jeg med meg hunden og stilte opp på hundeluftingen på Apotekerholmen. Jeg var kvalm og hadde en indre uro i meg mens jeg gikk utover og kjente at jeg ikke hadde så mye å si når jeg kom frem. Det hele ente med at han gikk, men så satt ved bilen min når jeg gikk inn igjen.

I det jeg skulle sette meg inn i bilen begynte han å prate eller rettere sagt rope det ut. Er det kun meg du er sur på eller er du sur på alle? Jeg svarte at jeg ikke hadde så mye å si til han for tiden, jeg trengte litt tid og at jeg trengte at han forsto hva jeg faktisk har fortalt han. Det satt nemlig langt inne å fortelle han hvordan han har såret meg. Dette konkluderte i at han klappe sammen hendene og ropte ut at jeg var GAL!

Så her sitter jeg nå altså med tårer i øynene og kjenner meg tommere en noen gang. Denne helgen skulle være en koselig helg hvor vi feirer kjæresten sin bursdag. Istedenfor sitter jeg å ønsker å grave meg ned, forsvinne uten at noen ser meg. Jeg forstår ikke hvorfor det er så feil av meg å si nok er nok og at jeg ikke ønsker å snakke om eller få kommentarer på vekten min eller mat?

Så istedenfor å nå glede meg fult ut over at kjærest og jeg skal på Kranaskjæret å spise bursdagsmiddag der i dag og i morgen skal vi på Sushi Bar og feire sammen med familien, sitter jeg å nå tenker hvordan komme igjennom det. Jeg må rett og slett fake it til i make it! Men styggen på ryggen prøver fortsatt å trekke i trådene siden han har blitt matet og jeg prøver å få kontrollen via mat.

Ja hva mer skal jeg si? Jeg hadde håpet at det skulle hjelp å skrive dette ned, men istedenfor så sitter jeg her fortsatt med di samme tankene; hvem bestemmer om det er greit å kommentere min vekt og mitt matinntak? Enden på viset er rett og slett at jeg må fortsette å jobbe med meg selv og hundene mister vennene sine for at jeg ikke kan oppholde meg rundt mennesker som gjør meg vondt….

Fra Bob til Graham

Prosjektet har startet og hvorfor ikke gå all inn når en kan? 😉

Campingvognen Bob er på plass.

Nei da, skal ikkje skrike så høyt. For så stort prosjekt er det ikke, men forandringen er ikke til å ta feil av. Når vi fikk den var både utseende utvendig og innvendig bob bob, her under det opprinnelige navnet Bob. Brunt, rødt, og falmet hvit var liksom ikke så pent….

Men nå etter litt maskering og noen malingsstrøk ligner han mere på noe, her under navnet Graham. Vognen har nemlig blitt grå med innslag av svart på seg.

Maskering og malingen har begynt.

Tanken er at døra skal få være svart og så skal vi ha en enkel svart stripe øverst. Pluss at fra bunnen av vognen tenkte vi fra mørkgrå og oppover til lyst.

Begynner å ligne på noe nå.

Skal innrømme jeg var litt skeptisk i starten til alle fargene, hadde egentlig sett for meg helt ensfarget. Men nå som den er malt ferdig må jeg si at jeg digger den. Den ble så fin med disse fargene og selv om vognen er gammel ser den ikke helt utdatert ut lengre.

Vognene har blitt grå.

Nå venter bare all jobben innvendig og jeg må ta meg en tur til Margit for å hamstre stoff. Gleder meg til å vise dere fortsettelsen.

Det er som sagt en gammel vogn, men utgiftsmessig tror jeg ikke det blir så ille siden vi gjør det meste selv. 🙂

Det skjedde faktisk……

Meg pluss campinglivet er to ting jeg ikke hadde sett for meg, ei tror jeg andre kunne sett for seg meg som det.  Jeg må vel innrømme at jeg liker det best når det er litt komfort og det minimum av fasiliteter. Kall meg kanskje fisefin….;-)

Men jeg har aldri vokst opp med teltliv eller camping. Mitt liv innen det er i ett leketelt på dagtid i hagen når jeg var yngre, pluss en overnatting på en campingplass i 1997. Faktisk den eneste natten jeg overnattet i en campingvogn var da. Jeg var med en venninne og stefaren hennes til Oppdal og det var der jeg fikk med meg at Prinsesse Diana hadde mistet livet 31 august. Rart hva en husker, for dødsfallet hennes husker jeg, men opplevelsen i vogna har jeg helt glemt. Vel, uansett…..

Nå har denne damen her blitt eier av sin første vogn.

Campingvognen Bob er på plass.

Campingvogna er fra 1980 tallet og har mye som må gjøres med den før den er fin. Men heldigvis er det ingen fuktskader i den og det er heller det estetiske som må fikses. Vi har lagt oss på en plan om å gjøre det rimelig men fint. Tanken er at vi skal få malt den utvendig, kanskje male taket innvendig også. Pluss litt snekkerarbeid, sikringsboks og wc innvendig som kjærest står for. Så er det jeg som skal fikse med gardiner, puter og seng.

Blir ingen luksus, men vet dere hva? Jeg har troa.

Heia campinglivet. 😉

 

Ti år siden, men en dag vi aldri må glemme

«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen».

Budskapet fra AUF-medlemmet Helle Gannestad spredte seg over hele verden for ti år siden, etter at det utenkelige hadde skjedd.

22 juli 2011.

At det nå er hele ti år siden denne utenkelige dagen i livet vårt. Bombingen og så skytingen, noen ingen av oss hadde sett for oss kunne skjer, men det skjedde.

77 mennesker mistet livete denne grusomme dagen og enda flere fikk ødelagt livet sitt for altid. Vi som ikke var midt oppi det kan nok aldri forstå følelsen di sitter med, men de har i hvert fall minn dypeste medfølelse.

Er det en dag i livet vi aldri må glemme er det 22 juli 2011!

Vi selvfølgelig huske gjerningsmannen, men viktigst av alt er å vise at vi ikke tenker likens. Alle har en verdig uavhengige av etnisitet og kjønn. Det er ingen som er bedre enn den andre og alle har vi rett til å leve i en trygg verden.

Så la oss fokusere på det og sende alle som trenger det litt ekstra kjærlighet. Ikke bare i dag, men alle dager. Ett smil fra deg kan gjøre en annen dag så mye bedre.

La oss ta vare på hverandre og vise at slike fryktelige bilder vi fikk den dagen ikke trenger å skjer igjen.

Størst av alt er KJÆRLIGHETEN!

Next best thing til en bestemor

Famile er ikke en enkel sak for alle og min er mildt sagt ikke normal etter di flestes standard. Er ingen hemmelighet at når jeg miste bestemor mistet jeg egentlig en mor og en trygghet hun bare kunne gi. Tror seriøst ikke det fantes mange bedre mennesker enn henne (og bestefar), men hva jeg innså i går. Har egentlig visst det lenge, men ikke følte like sterkt som i går. Det er nemlig at jeg har the next best tingen til bestemor ikke så langt her fra. 🙂

Margit er som en nyere utgave av bestemor, så snill, varm og omsorgsfull som dagen er lang. Selv om vi ikke ses så ofte er det aldri slik at vi har stille tid når vi er sammen. Vi snakker sammen som om det var i går og jeg vet innerst inne at jeg kan snakke med henne om alt. Pluss at om jeg tørr å åpne meg vet jeg ingen ting noen sinne vil komme videre fra hennes munn. Akkurat slik som bestemor!

Det siste året har vært på mange måter midt værste år noen sinne, selv om det også har hatt mange gode stunder. Kanskje mange som tenker at ett år med corona er årsaken, men det er virkelig ikke det jeg har følt på. Alt som har skjedd det siste året er på ett personlig plan og jeg har måttet jobbe og fortsatt jobber hardt med meg selv. Det er ikke enkelt, men jeg vet det bil gjøre det bedre til slutt. For ingenting blir bedre om en ikke tar tak selv og tørr å innse hva en har foran en.

Derfor var gårsdagen så utrolig koselig, Margit inviterte til et lite kveldsbesøk. Jeg skulle egentlig bare på ett lite besøk hvor vi skulle skravle noen ord. Men istedenfor så endte vi opp med nesten fem timer sammen, i tillegg til at hun serverte det hun kalte lett servering. En servering som hun ikke trengt og heller ikke var lite. Men sånn som en setter pris på slike stunder og personer.

Servert jordbær med fløte, sukker og vaniljesaus. Pluss en iskald Pepsi Max.
Fikk også rester fra en utrolig god sjokoladekake som opprinnelig var til min tremening sin bursdag.

Jag unner virkelig alle å ha en i livet slik slik som Margit og jeg håper du som leser dette har det. 🙂

Utsikten

Noen dager kjenner en at lysten ikke er der og dørstokkmila er fryktelig lang, men samtidig så kjenner en at en trenger en tur ut. Kjenner en i tillegg at det hadde vært greit å få blodpumpa litt opp i tempo er en tur til Utsikten på Frei i Møre og Romsdal et greit alternativ.

Snoopy og Lexie

Utsikten er merket grønn med 107 høydemeter og har en lengde på 5,27 km. Det jeg selv liker med denne turen er at du starter fint på turområdet ved Prestmyra hvor du går på bred grusvei. I starten går det for det meste på vei uten noen høyde, men helt på slutten får du disse høydemeterne via to bakker. Når du kommer opp di er du på toppen og du kan finne deg en plass og sette deg ned. Det er nemlig satt ut benker for alle, men om du drømmer om en fantastisk utsikt blir du nok skuffet. For det høres jo slik ut på navnet, men for det meste ser du bare skog.

På denne turen kan du også få to koder til stikk ut om du tar turen innom Furulunden i tillegg på veien. Du har også mange muligheter til å gå videre hele lysløypa, videre til Harpskaret, Breilia Matlausfjellet.

 

Klubba

Er det en tur på stikk ut som garantert passer for alle er det Klubba i Kristiansund Møre og Romsdal. Klubba er lagt opp med bred god grusvei hele veien og du kommer fint frem her med både rullestol og barnevogn om du ønsker. Dette er en av di turen du kan få med alle på rett og slett uavhengig av forutsetninger nesten. 🙂

Kjærest med boffer tok følge denne dagen.

Klubba består av 2,44 km og har en liten stigning på hele 3 høydemeter og den er merket som grønn. Du starter turen med å gå igjennom gravstedet på Kirklandet og så følger du veien ned helt til havet. På turen kan du ta flere avstikkere om du for eksempel vil utforske Havstien, Myra eller Vanndammene. Det er også satt ut enkel treningsapparater som du kan benytte deg av visst lysten skulle melde seg.

Dette er gjerne en tur jeg tar om været er dårlig, motivasjonen ikke er på topp eller bare at en kjenner en trenger en lett tur for å komme seg ut litt. For vi vet jo alle hvor vanskelig det kan være enkelte ganger å bare komme seg over dørstokken, den kan være utrolig lang og bred til tider.

Denne rusleturen ned til Klubba er også fantastisk fin å ta om du har lyst å sitte nede på ett berg og se på sola går ned i havet. Selv om vi her på denne turen ikke var like heldig med været, men kjæresten ble jo med så jeg kan ikke klage. 🙂