Fredags Taco Pai

Fredagskvelden er reddet med tacopai.

Det er fredag og hva er vel bedre på en fredagskveld enn taco? Lite om du spør kjærest her i huset, men i kveld var ikke lysten til å servere hver enkelt ting i egne skåler. Så derfor slo jeg heller til med denne enkel varianten av en taco i kveld – nemlig denne herlige paien. For hvorfor ikke lage en Taco Pai.

Ingredienser;

  • 1 Eldorado Original Paibunn.
  • 1 pakke karbonadedeig.
  • 2 pakker tacokrydder.
  • 1 boks champignon boks.
  • 1 boks mais.
  • 4 egg.
  • 2 dl. creme fresh.
  • Strøost.
Så enkelt men så godt.

Fremgangsmåte;

  1. Ha paibunnen rett fra kjøleskapet og over i paiformen. Prikk den litt med en gaffel og forstek den midt i ovnen på 200 grader i 10-15 minutter.

    Prikk paibunnen med en gaffel.

  2. Stek karbonadedeigen og ha i krydder, champignon og mais.
  3. La paibunn og kjøtt avkjøle seg litt mens du ordner eggeblanding.
  4. Bland sammen creme fresh og egg sammen med litt krydder, selv brukte jeg litt oregano og paprika.
  5. Ha kjøttet oppi paibunnen.

    Paibunn med fyll av karbonadedeig, champignon og mais.

  6. Hel eggeblandingen over.
  7. Helt til slutt topp med strø ost.
  8. Stek så hele paien videre i ca. 30 minutter.

Sånn da var fredagsmiddagen reddet og den her er perfekt å spise slik den er eller sammen med en spenstig salat og kanskje toppet med en skje rømme eller to.

Enjoy.

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Min verste fiende

Hvordan bekjemper en en fiende som du egentlig ikke kan ta på?

Dette er ett spørsmål jeg har stilt med lenge. Har du noe fysisk du kan slåss mot så er det så mye enklere å bekjempe det. Men når din fiende er søvn finnes det ingen kvikk fiks.

Når søvn er din verste fiende.
Søvn er en fiende du ikke så lett overvinner.

Jeg har nå prøvd det aller meste innen insomnia og så langt er det lite som har hjulpet. I starten så trodde jeg at årsaken rett og slett bare var så enkel som at jeg ikke fikk sove. Men den gang ei.

I det siste har jeg nå innsett at problemet er mye større enn som så og det er ingen enkel sak å overvinne. For situasjonen som er nå er at jeg til tider er redd for å sove. Jeg legger meg og selv om jeg har både sovemedisin og beroligende jeg kan ta ved behov, våkner jeg allikevel lett. Jeg får liksom ikke til å slappe av og det er som om kroppen er i kamp hele tiden. Den holder meg våken! De få gangen jeg får sove litt, våkner jeg etter kort tid og ser meg rundt i rommet.

Etter en samtale med psykologen for noen dager siden innser jeg nå at dette er ikke søvnen i seg selv. Dette handler om så mye mye mer! Å begynne å grave i årsakene gjør det heller ikke bedre med en gang. Faktisk så er det som de fleste sier; det blir verre før det blir bedre. Når tankene, traumene og minner trekker en ned, så går kroppen selv i kampmodus. Innimellom føle jeg det som jeg er kastet inn i en tornado og vet ikke hverken veien opp, ned eller frem og tilbake.

Så hva gjør en da i denne situasjonen?

Her skulle jeg selvfølgelig gjerne ha hatt en enkel løsning, men jeg har nå innsett at dette blir en kamp. En kamp ikke bare for kroppen men også for sinnet. Det eneste jeg vet er at jeg ikke kan gi opp! Kampen må taes og hva som ikke dreper en gjør en sterkere.

What Doesn’t Kill You, Makes You Stronger!

Når mareritt holder en våkne om nettene, da kan en ikke lengre bare håpe på at Jon Blund kommer.

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Mulig siste oppdatering om ABIP

Da kom nyheten om at endelig dato og at ABIP offisielt blir erklært konkurs. Datoen er satt og de største kreditoren får nå sitt oppgjør den 16 mars 2021.

ABIP blir erklært konkurs.

Selv om jeg er glad den endelig blir en slutt til det hele som hadde med Anne Brith Influenser Program, skulle jeg så gjerne også kunne sagt at det ble en lykkelig slutt for oss kursdeltagere også. Men den gang ei….Vi har stått på og undersøkt det mest for hvordan vi kunne komme i orden med dette, men har ikke funnet noe vei. Selv om det kanskje er en liten siste utvei for oss, det holder på å undersøkes i noe men jeg kan ikke si hva ennå.

For som sagt var vi nesten 10 stykker fra kurset som tok kampen til Forbrukertilsynet hvor det ble slått fast at ABD har brutt både markedsføringsloven og angrerettloven. Selv om vi hadde bevis på at vi hadde rett kom vi altså ingen vei. For i mai i fjor ble svaret at hun skulle slå selskapet konkurs og i tillegg la hun skylden på Convid 19.

Jeg skal ikke si at denne saken har både krevd krefter og mye jobb, men selv om vi har jobbet i bakgrunnen har vi gått å ventet på at denne konkursen ble endelig. Det tok altså nesten ett helt år fra hun avviste oss totalt før hun nå endelig gjør det.

Dette er rett og slett trist på flere plan. Som sagt har jeg aldri ønsket Anne Brith Davidsen som person noe vondt, men jeg har ønsket en rettferdighet for oss alle og at vi alle kunne komme til en enighet. Dessverre så skjer altså dette ikke og vi står egentlig på samme plass som for snart ett år siden.

Selv om vi har jobbet og undersøkt muligheter hele veien, vi har snakket med advokat, politi også osv. Men nå har vi altså kanskje en siste mulighet, det er iallfall noe jeg undersøker. Så får vi nå se hva som skjer videre.

Men jeg er i hvertfall spent på utfallet av hva som skjer på dette rettsmøte den 16 mars.

Vel tiden vil vise og nå er det da altså rundt en måned før vi får svar på dette.

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Ufattelig trist å lese, men dessverre ikke unikt!

Ok, hør her; når skal vi få bukt med mobbing? Dette er virkelig ett spørsmål jeg stiller meg og kan den dag i dag fortsatt ikke forstå hvorfor noen fortsatt gjør det. Er det ikke snart på tide at vi lærer og at voksne tar grep og lærer barn at mobbing rett og slett ikke er greit?

Grunnen til at jeg skriver detter er denne; jeg fikk i går en melding på innboksen min om historien til en gutt. Han har blitt mobbet i mange mange år og moren som har fortalt historien hans har prøvd å støtte sønnen sin så langt som hun bare kan. Når jeg leste den ble jeg bare ufattelig trist, både på hans vegne og dessverre så mange andre inkludert meg selv som har opplevd lignende. Dessverre er ikke denne historien unik i seg selv, men den er så utrolig viktig å dele.

Etter å ha lest tok jeg kontakt med moren og spurte om det var greit å kunne dele her på bloggen. Og jeg fikk ja, noe som viser til at hun tenker slik som meg; jo mere ordet blir spredt og større sjanse er det for at vi en dag kanskje kan vinne!

Så med dette ønsker jeg å fortelle historien om Andreas Andersen Muren. Hans historie fortalt fra han var liten gutt til mannen han er idag. Det er moren Heidi Muren som har tatt til ordet og skrevet ned disse sterke orden. Så vær så snill og ta dere tid til å lese. <3

Andreas Andersen Muren sin historie om mobbing.

Fuck Mobbing!

Moren til Andreas ❤️ :
Andreas er idag 24 år og har aldri blitt kontaktet eller invitert til gjenforening med sine tidligere klasser / medelever. Når det er sagt, hadde han nok aldri valgt å takke ja heller.
Etter å ha lest historien om Annica og hennes svar til tidligere mobbere, tenkte jeg at nå er det på tide å fortelle Andreas sin historie.
Jeg har fått tillatelse til å fortelle.
Andreas var populær, snill og en god venn både mens han gikk i barnehagen og på barneskolen. Han var godt likt og hadde et vinnende vesen.
Som barn var Andreas en glad gutt som elsket å være med venner. Enten hadde han med venner hjem, var hos venner eller de var sammen på fotballbanen.
Andreas gledet seg til å gå på skolen hver eneste dag og likte å lære.
Da han begynte i 5 klasse forandret mye seg. Det kom nye elever i klassen og de fikk ny kontaktlærer.
Nå startet mobbingen på Danvik Skole i Drammen. En mobbing som var vanskelig å ta tak i. Det startet med småerting og stygge kommentarer. De dannet gjenger fra ulike miljøer og var du ikke «kul nok» og ble med å plage andre var du ikke med i gjengen.
Andreas ble ikke plaget i starten for han hadde fra før høy status i klassen. Men han likte ikke å se på at andre elever ble plaget og de elevene tok han vare på. Han forsvarte de som ble mobbet og sa ofte ifra at det ikke var greit. Han sa også ifra til lærerne!
En gang bandt de en elev til en telefonstolpe og helte cola på han. Andreas sa ifra til læreren men det ble ikke gjort noe. Han ringte meg på jobben og jeg ringte moren til denne gutten for å si ifra. Andreas tok stor avstand fra mobbing og det var kanskje ikke «så kult» blant verstingene.
Det var vel slik de begynte å mobbe Andreas.
De kunne gjemme skolesekken eller gymbagen hans, penalet, matpakka, prikket han i ryggen, erting i skolegården. De kalte han for Andrea, sa han var svak og det var mye plaging. Vi kunne tydelig se at Andreas var lei seg og ble mer innesluttet, lei seg og frustrert.
En dag han kom hjem fra skolen var han helt tilsølet. Jeg spurte hva som hadde skjedd men han ville ikke si noe. De hadde da fylt skolesekken hans med gjørme og vann. Alle bøker var tilgriset og ødelagt. Vi hadde møte med skolen, men de klarte ikke finne ut hvem som hadde gjort det. Det skjedde i skoletiden.
Det var gjentatte episoder hvor Andreas ble mobbet. Noen ganger ble det megling og elevene måtte skrive under på at de ikke skulle plage han mer. Men plagingen ble bare verre og verre etter dette. Det var også mye skjult mobbing som var vanskelig å gjøre noe med og ble ofte bagatellisert av lærerne. Vi snakket med foreldre til de som mobbet, tok det opp på foreldremøter, med både lærere og skolelededelse.
Men ingen ting hjalp.
Andreas byttet over til en ny klasse, men da ble alt mye verre. Da ble han mobbet for det også!
I januar i 7 klasse var han så sliten og hadde så vondt i magen at han nektet å gå på skole mer.
Det endte med at vi klaget til Fylkesmannen og fikk medhold i å bytte skole til Gullaug Barnekole i Lier, hvor han startet den 1.2.2010. Siste halvår på barneskolen. Her hadde han det bra.
Han hadde det også ok i starten av 8 klasse på nye Høvik Barne,- og ungdomsskole i Lier. Her gikk ham sammen med de samme elevene som på Gullaug.
Før jul endret ting seg. Vi kunne se at Andreas var mer lei seg, hadde ikke så mye venner på besøk lenger og fikk ofte ikke sove.
Andreas kunne litt senere fortelle at når han hadde vært på bursdag med en i klassen for litt siden, så hadde en elev fra barneskolen (Danvik) vært i samme bursdagen. Den gutten hadde hvisket til de andre og pekt på Andreas. Andreas tenkte at kanskje han hadde sagt noe og at det var grunn til at de andre begynte å trekke seg unna.
Mobbingen eskalerte på ny. Det var blikk, latterliggjøring, baksnakking, skjellsord, usanne rykter, utestenging, hacking av pc, utskjelling i sosiale medier osv.
Hvis Andreas sa noe, fikk han beskjed om at han ikke hadde noen rett til å snakke.
De kunne si: ikke snakk til meg!
Du har ingen rett til å si noe!
Han var som luft for de andre.
Hvis han sa noe, så de bare rart på han eller på hverandre og så lo de.
Hvis han i storefri gikk og satte seg ved et bord, kunne de andre som satt der gå til et annet bord eller si at det var opptatt.
Hvis de skulle jobbe med gruppearbeid, ble han ikke inkludert eller hørt.
Guttene og jentene i klassen kunne sende melding til han fra jentene sin Facebook og si at de var så forelska i han. Han svarte høflig tilbake, men de ga seg ikke før de fikk han på kroken til å skrive at han også likte jentene. Deretter gikk de rundt på skolen og viste til alle sammen «se hva Andreas har skrevet til hun og hun»
De tagget bilder av han på Facebook med «Bajs», og det kunne være 200 elever ved skolen som likte taggen eller kom med stygge kommentarer.
Vi hadde flere møter med skoleledelsen ved Høvik Skole, men til ingen nytte. De kunne ikke gjøre noe med det som skjedde på sosiale medier.
Ansvarsfraskrivelse så det holdt.
Flere etater var inne og observerte skolemiljøet, men da var det tilrettelagt med 2 lærere i klassen og elevene hadde fått beskjed om at de skulle komme for å observere miljøet.
Når det var konfirmasjonsleir og presten skulle dele konfirmantene i grupper, ringte en mor meg og sa at hennes sønn ikke kunne være på gruppe med min sønn. Min og hennes sønn hadde tidligere vært venner, gikk i samme klasse og hadde gått i samme barnehage. Jeg kjente godt moren og vi bodde i samme nabolag. Det gjorde vondt og et sterkt inntrykk på meg å få denne telefonen. Hennes sønn hadde ingen ting imot min sønn, men de andre i gruppa ville ikke!
Vi følte oss etterhvert hjelpesløse og skjønte vel egentlig lite av hva som skjedde.
Andreas var og er et flott menneske. Han var alltid snill og god mot medelever og vennene sine. Han var flink på skolen, var alltid høflig mot lærere og god i idrett og spesielt fotball. Han kunne være på fotballbanen i 3-4 timer hver dag. Hver helg.
Andreas skjønte egentlig ikke hva han gjorde feil eller ble utsatt for, og begynte etterhvert å gruble over hva som var galt uten å finne noe svar. Han sa at han kanskje måtte forandre seg og bli mer mobbete som de andre. Han sa ofte, Mamma, hvorfor vil de ikke være venn med meg lenger, jeg har ikke gjort noe galt.
Han begynte å få problemer med søvnen og ble mer og mer lei seg. Men han gikk på skolen og på fotballtrening hver dag og var stolt og sta. Ingen skulle få knekke han, sa han.
Etterhvert begynte hans aller nærmeste venner også å snu ryggen til Andreas. De kunne komme til han etter skolen/på kvelden, men ikke rett etter skolen. For da kunne de andre «mobberne» se at de gikk sammen med Andreas. De var selv redde for å bli mobbet.
På fotballtreningen snakket de etterhvert mindre til han og gikk unna når han gikk bort til de andre. De sluttet å sentre til han og kunne rope bom når han hadde ballen. Sa homo, tulling og bom når de var i takling med han. Psyket han ut. Dette gjorde vondt for Andreas. Hvis han sa ifra til trenerne, nektet de andre på at de hadde sagt noe og ting ble bare verre.
Andreas spilte aktivt fotball fra han var en liten gutt, først Strømsgodset, så begynte han på SpaBra. Han ble også tatt ut som en av 3 spillere inn mot Bylaget, men medspillere på SpaBra og elever fra klassen mobbet han og sa det måtte være en stor misforståelse at Andreas liksom var tatt ut.
De herjet med han.
Sommeren 2012, før 10 klasse ble Andreas dårlig første gang. Han hadde ikke en eneste venn, ingen ringte til han lenger eller tok telefonen når han ringte. Han var veldig ensom, fikk mange negative tanker om seg selv og fikk store søvnproblemer. Han spurte ofte, mamma hva galt har jeg gjort? Jeg kunne bare trygge han på at han ikke hadde gjort noe galt.
Han kunne sitte hjemme i helgene og på kveldene å se ned på fotballbanen hvor de andre spilte sammen. Men han var ikke en av dem lenger. Han dro ned mange ganger i starten, men til slutt turte han ikke. Han følte seg ikke lenger trygg her heller.
Da høsten kom og skolen startet, nektet Andreas å begynne på skolen igjen. Han kastet opp om morgenen, men jeg fikk kjørt han til skolen. Han turte ikke gå til og fra skolen lenger, da elevene mobbet og slengte kommentarer på skoleveien. Andreas ble etterhvert veldig engstelig og utrygg. Han gikk på skolen i 3-4 dager av 10 klasse så klarte han ikke mer!
Denne høsten flyttet jeg og han til Sunnmøre, hvor han fullførte 10 klasse. Men det var ikke noe enkelt år for han, da han hadde hatt det vondt over flere år. Han hadde store problemer med å stole på at medelever ville han vel og var hyggelige mot han.
Andreas har hatt en tøff barndom og oppvekst på mange måter. I tillegg til denne grusomme mobbingen han har blitt påført, har han hatt store problemer med å takle livet senere. Han bærer på store traumer idag, noe som preger han sterkt.
Mens tidligere mobbere går videre, feirer russetiden sammen, legger ut bilder av hvor «fett og vellykket» de er, sitter det en igjen som har mistet hele ungdomstiden sin. Selv hvor lyst han har å legge alt det vonde bak seg og gå videre, så innhenter mobberne han – hver eneste dag og natt.

Fuck mobbing!

Takk til deg som mor og ikke minst deg Andreas som tørr å la din historie komme frem. Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte alt godt og håper du vet langt der innerst inne at du er verdt så mye mye mer enn hva disse menneskene har fått deg til å føle. <3

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Jeg må bare si tusen takk til alle sammen som har tatt seg tid til å stemme

Reklame | House of Yarn, Kristiansund Ballklubb, Drømmestrikk og Life.

I dag fikk jeg en telefon som overrasket meg helt, et ukjent nummer ringt og i andre enden var den en hyggelig dame fra Kristiansund Ballklubb. Hun hadde den overraskende nyheten at jeg hadde vunnet konkurransen om den fineste genseren innen gensere og i tillegg hadde jeg vunnet konkurransen også.

Første reaksjon var bare hæææ! Er det sant, virkelig! Og så helt til slutt så utrolig gøy. Da jeg leverte inn mine bidrag hadde jeg ingen formeninger om at mitt design skulle vinne. Jeg har jo bare laget litt etter litt etter at jeg har blitt spurt om det og egentlig tenkt så mye mere om det.

Men jeg er så utrolig takknemlig for alle som har tatt seg tid til å stemme på både genseren og luen min. Jeg må bare si tusen tusen takk, jeg er dere evig takknemlig og dere skal vite jeg setter pris på stemmene.

Tusen tusen takk!

Genseren dere har stemt frem er den første genseren jeg noen gang har designet og derfor har den ett helt egen plass i mitt hjerte og nå har den fått en ekstra betydning. Men etter flere etterspørsler har jeg også designet en til. Begge genserne kan strikkes i både hjemme- og bortefarger. Og selv om de kommer i forskjellige størrelser, går det fint an å varier på de. Mange har forøvrig etterspurt gensere i voksen størrelse også og jeg har virkelig planer om det, tiden har bare ikke strukket til. Men jeg håper å kunne komme med det innen en viss tid.

Men så langt er de kun i barnestørrelser og takket være gutten til Marita har jeg fått låne noen flotte bilder av sønnen hennes med mitt design på. Her først ser dere han i genseren som jeg først designet.

Mitt aller første KBK design innen genser.
På genseren kan du lett bytte på om du vil ha KBK eller årstall på brystet eller bak.

Genseren som jeg har strikket til litt større barn er med ett litt annet design, men også her er det muligheter for å endre eller bytte om på mønster.

Mitt andre design til KBK, denne gangen for litt større barn.

Denne har teksten Fesk og Potet på seg, da jeg har fått vite at dette er ett utrykk dere supportere bruker.  🙂

Fesk og Potet.

I tilbehørs kategorien har dere stemt frem babylua mi, en enkel firkantet lue med søte små dusker på. Også her er det sønnen til Marita som får æren av å være modellen. Tusen takk Marita. 🙂

Den første KBK babylua jeg designet.

I beskrivelsen på min lille seier som dere mest sannsynlig alt har lest og om ikke kan dere lese den HER står det; de vil kontakte House of Yarn til å tilpasse den til barn også. Men dette trengs ikke da den alt finnes der ute. Jeg har nemlig denne som min første lue i tillegg til to andre luer til voksne pluss ett pannebånd. Så her er det bare velge hvilken en du har lyst på. 🙂

Designet av luen har jeg gjort om til også ett pannebånd.
På pannebåndet finner du det samme mønsteret som du finner på luen, nemlig KBK, uglen, fotball og hjerte.
Jeg har også designet en enkel lue med kun KBK og noen hjerter.

Så langt finner du alle mine mønster til salgs hos Drømmestrikk på Futura og Life på Storkaia. Begge disse har i samarbeid med meg og klubben selv lov å selge disse. Så det er bare å ta turen dit og Bodil eller Vibeke vil mere en gjerne hjelpe dere med å plukke farger og garn. 🙂

Så nå går mitt vinnerbidrag videre til den nasjonale konkurransen om å vinne Eliteseriens stiligste genser og tilbehør. Så langt finner jeg ingen link til den avstemningen, men jeg lover å dele den så snart jeg finner den. Men frem til da følg gjerne med i KBK sine SoMe-kanaler i tiden som kommer og stem gjerne frem KBK og mitt sitt bidrag! Både klubben og jeg setter pris på alle stemmer vi får og jeg blir veldig takknemlig for hver eneste en av stemmen som måtte komme inn.

Nok en gang kan jeg bare si tusen takk for stemmene så langt. Dere er de beste. <3

TUSEN TAKK!

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Netthets blir bare ett større og større problem

Jeg skulle sånn ønske at dette overrasket meg, men dessverre er så har jeg slutta å bli overraska for lenge siden. Altså ja, jeg vet jeg har skrevet om dette før og kommer til å fortsett å skrive om det så lenge det trengs. Netthets og mobbing er ikke greit og om vi ikke sier i fra vil det iallfall bare fortsette.

En dag til å tenke over hva som foregår.

Men akkurat idag tenkte jeg å ta for meg noe annet, for det som skremmer meg mest med alt dette er hvordan disse menneskene forsvarer det. De fleste som mobber eller skriver på nett bak tastaturet bortforklarer det de gjør og ser ikke problemet med det. Her mener jeg det er noe som da skurrer. For jeg får meg til å lure på hvor mange av de som slenger med leppen, kaller folk navn eller rett og slett skriver direkte hva de mener om noe og ikke forholder seg saklig om de hadde turt å sagt dette direkt til de.

Altså hvor mange er tøffe nok til å ta den praten ansikt til ansikt og ikke sitte trygt hjemme og late som det de gjør ikke har ringvirkninger. Jeg tviler sterkt på at 100 % av disse menneskene hadde turt dette og at de i det hele tatt hadde turt å åpnet munne!

Jag leste senest i går følgende på Carina Dahl sin Instagram konto at hun får meldinger fra trebarnsmødre innen omsorgsyrket sender meldinger til henne om hvor stygg hun er! Sykt! Altså selvfølgelig har vi forskjellige syn på hva vi synes er vakkert, men det betyr ikke at det gir en rett til å sende slike meldinger.

Jeg kom også over kommentarfelt for Farmen Kjendis på TV2 hvor en som kaller seg for Oldemor skriver at hun håper så inderlig vel at “lille Barbie” (Lasse Matberg) ryker ut. Jeg skrev til ho at det er helt ok å ikke ønske han seieren og ha en annen favoritt, men at som ett godt voksent menneske burde hun vite bedre enn å skrive slike kommentarer. For hva slags forbilde er hun egentlig for barnebarn og oldebarn? Svaret jeg fikk da var et det var ironi og tull, såpass måtte være greit. Men nei, jeg er ikke enig. Hvorfor skrive slikt om noen og si etterpå at det er tull. Hva vist det hadde vært hennes egen barnebarn eller oldebarn som kom å fortalte at noen hadde slengt slike kommentarer etter de. Da vil jeg tro hun ikke hadde syntes det var greit eller innafor i det hele tatt. Så hvorfor da gjøre det på nett, bak tastaturet til personer du ikke kjenner. Gjør det det liksom greit fru Oldemor?

Sist men ikke minst så har vi historien om barnestjerne Jeremy Gabriel. Her har en komiker brukt han som såkalt humor i sine show ved å mobbe at han er utviklingshemmet og at han er umulig å drepe. Dette mener han er helt innafor selv men har blitt dømt til å betale 28 000 doller (230 000 kroner) i oppreisning til han. Likevel ta komiker Mike Ward kampen videre og mener han ikke burde blitt straffet for det. Han står inne for alt han har sagt og ville mest sannsynlig sagt det igjen og igjen. Leser en også i kommentarfelt der er det flere som senere dette er helt greit. De ser ikke noe problemer, de kaller det bare humor. Men kan det kalles humor når ett barn blir mobbet av det? Både av en komiker og av andre på grunn av hva komikeren har sagt? Gutten som nå er 24 år endte opp med suicidale tanker og ble fortalt en av vitsene til komikeren daglig. Hvordan kan noe slik rettferdiggjøres?

Å altså her sitter da mest voksne mennesker å skriver slikt på nett hjemme i sin trygge hule. Tenker ikke over konsekvenser og forteller andre at slikt er greit og kanskje til og med fortsetter hetsen. Så hvordan skal vi få en stopper for dette når verden vi lever i er slik den er. Veldig få av disse menneskene som sitter å skriver dette får noen konsekvens av det. De føler seg heller større og fortsetter i neste felt eller i neste innlegg om neste sak.

Dette er ikke kult eller artig! Noe må gjøres og når jeg får beskjed om å la det være og ikke ta ting så seriøst. Slik som en som sa at så lenge det ikke skjer med noen du kjenner har det vel ingen ting å si, så hvorfor bryr du deg. Vel, det er veldig enkelt å svare på. Det er noe om å ha empati og tørre å si i fra når du ser urettferdighet skje. Om en sitter å ser det skjer og ikke gjøre noe med det er en faktisk selv med på det. Enkelt å greit!

Vi alle er mennesker om det være seg en privat person, en blogger, en influenser, eller med i ett tv program, ingen er perfekte. Ingen! Alle velger vi det livet vi selv ønsker å leve og prøver så godt vi kan å ha ett godt liv selv om kanskje ikke alle er enige i valgene en tar. Uansett hvilket liv en lever eller hvordan en ser ut gir ingen rettigheten til å mobbe, fryse ut eller trakassere ett annet menneske. Å kommer du over ett menneske du ikke har noe pent å si noe om eller leser noe på nett som du ikke liker. La vær å kommenter, tar deg faktisk lengre til å spy ut av deg negativitet enn det tar deg å gå / scrolle forbi.

La oss heller spre kjærlighet og håp, vi alle har det bedre om vi lever etter det.

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

 

Pokè Bowl med kylling

I går hadde vi en utrolig lettvint middag og ikke minst smakfull. Selv var jeg usikker på om kjærest kom til å like den da jeg hadde planlagt middag med avokado. Men siden han nå liker sushi og enkelte rolls har biter av avokado i seg tok jeg sjansen. Dette ble til en innertier og jeg har allerede planlagt flere slike måltider.

Mitt aller første forsøk på å servere poke bowl til middag.

Ingredienser;

  • en pose Uncle Ben’s Express Jasmin ris.
  • 2 kyllingfileer.
  • Chinese Five Spice krydder.
  • 1 boks Fersken.
  • 1 Avokado.
  • 3 spiseskjeer Soyasaus.
  • 1 spiseskje Sweet Chili Saus.

Fremgangsmåte;

  1. Kok risen slik det står på pakken.
  2. Del kyllingen opp i skiver og stek det i litt olje og krydder med Five Spice.
  3. Kutt opp fersken og avokado i skiver.
  4. Fordel risen i to skåler,
  5. Fordel en halv avokado og to fersken på hver skål.
  6. Legg på skiver med kylling.
  7. Bland sammen soyasaus og sweet chili saus, så heller du sausen over alt i skålen.

Jeg lover deg at dette var godt, så her er det bare å glede seg.

Ha en riktig fin lørdag og enjoy om det blir dette til middag i kveld eller noe annet. 🙂

En herlig blanding av kjøtt, grønnsaker og frukt.

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Winter wonderland

Mye kan sies om dager med snø, alt fra mengde til mangel på den og det som er. En ting er iallfall sikker og det er at en ikke kan nekte for at det ser rent og lyst ut nå som snøen har laget seg skikkelig.

På vinterdager som dette synes til og med seg som egentlig hater snø at det kan være fint. Det er noe med at når snøen kommer ned i disse mengder og blir liggende at du virkelig får en Winter wonderland feeling. Og når den legger seg slik som dette og blir liggende er det jo faktisk litt koselig.

Snøen er fjernet fra innkjørsler og bilene er kostet av. Med andre ord ligger den der den skal og veiene er fremkommelige. Høres jo greit nok ut i seg selv ikke sant?

Vel, ikke når du er liten og har fire bein. Lexie og Snoopy synes det er nok nå, de liker rett og slett ikke å vasse i snøen. Pluss de sliter begge med å finne plasser å gjøre fra seg på. Men de prøver da disse to små, det skal de ha. Snøen stopper de ikke helt og de tester litt etter litt hvor det er fremkommelig.

Brøytekanter er nesten ingen hindring.
Vent litt….kommer det noen?
Ja, vet du jeg tror du har rett.
Fort, la oss gå å ta en titt.
Når det ikke finnes veier, må en lage egne.
Svigerinne og svoger har ikke selv brøytet så, Lexie og Snoopy prøver selv å ta jobben.
Når snøen nesten er høyere en hundene selv.

Slik er alt så livet med snø på landsbygda uti Møstavågen. 🙂

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

En helt for alle de som blir valgt sist

Du står der i gymtimen og ønsker over alt på jord å ikke bli valgt sis!

Du er med på tur men ikke like sprek som de andre. Når du når de igjen og trenger en pause er de klare for å gå videre. Du kjenner igjen blodsmaken i munne, du hører hvor har du puster og peser.

Ingen ting av dette er noe noen velger oppleve for moroskyld eller synes det er noe gøy. Men jeg tror mange ikke skjønner hvordan denne følelsen faktisk er! Selv har jeg nå sett på alle episoder av 71 grader nord kjendis og jeg må si meg meget imponert over Per Heimly. Han har rett og slett stått frem som en helt til alle de som føler de ikke er bra nok og alle som blir valgt sist på laget.

En helt for alle som blir valgt sist.
Foto fra VG og fotograf Haakon Lundkvist.

Jeg har sett i episode etter episode at de andre har snakket han ned når han ikke er til stedet, men skrytt av han når han var det. De konfronterer han også med at han må være mere takknemlig og si takk oftere, noe som til slutt ender med at han taper utslagskonkurransen med vilje og trekker seg fra elimineringskonkurransen. Da står de alle igjen og sier er du sikker og hvorfor gjorde du dette?

Flott at de ser som han selv sier at han tar en for laget, men seriøst! Skjønner de ikke at alle kommentarer om hvordan han sinker laget og trenger hjelp fører til at han trekker seg? For hvem ønsker å være en byrde og en sinker?

Når nå Per Heimly selv står frem i VG og forteller grunnen til at han trakk seg blir jeg bare trist. Jeg forstår alt for inderlig godt at han syntes den var psykisk tøft å føle han var den som sinket laget. Jeg blir oppriktig trist av å lese at han får flashback til barndommen og å være den som blir valgt sist i gymmen. Dette er en følelse både jeg og mange andre kjenner så alt for godt til! At han kaller seg en flodhest blant gaseller er også virkelig trist å lese. At en selv skal omtale seg med slik ord er bare trist, men også noe jeg selv har gjort og fortsatt gjør den dag i dag til tider.

Ja, jeg vet det er noe hverken jeg eller andre burde gjøre. Men problemet er at slike følelser og tanker sitter dypt, mye dypere enn de orden våre kjære prøver å fortelle deg. Kjæresten min sier ofte at han elsker meg, er glad i meg for den jeg er og at jeg er mer en bra nok slik jeg er pluss at jeg er fin og flott. Men enkelte dager er dette ikke like lett å tro på som andre.

Derfor vil jeg med dette si takk til deg Per Heimly! Du er en helt for alle som blir valgt sist og jeg unner deg alt godt.

For et lag er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd.
Men 71 grader nord er lagt opp som en konkurranse hvor en skal være først hele tiden og da vil det bestandig være noen som er svakest. For når lagene er inndelt i grupper av personer med så store fysiske forskjeller, så vil bestandig Topp-idrettsutøvere komme bedre ut av det.
Dette kunne ha vært fikset, hvis turen ikke handlet om å være først men heller best. Best på å løse utfordringer som gruppe, best til å navigere, best til å svare på diverse oppgaver underveis både logiske, kunnskapsrike og samhandlene oppgaver.
Så når lagene kom i mål, så handlet det om gjennomføringsevnen på de forskjellige oppgavene og ikke om å være først. Fokuset hadde da vært på å få alle frem til mål og alle hadde kunne fått visst hva de var gode på.
Men sånn som det er nå og hvordan de som er bedre trent uttaler seg, får en ikke lyst til å være med lengre. Fordi man føler en er en sinke og føler seg som en belasting overfor resten av laget. Så det blir rett å slett som i gymtimen da ingen velger deg.
Så klart det må være noen krav for å være med på en slik konkurranse. Det er jo snakk om Norges tøffeste kjendis. Men kanskje de heller kunne hatt et minstekrav av fysikk, at man kan gå med en sekk over så å så lang tid. Så hadde man sluppet å føle seg som et nek hvis man ikke strekker til.
For slik som det er må virker det som at noen blir invitert med så publikum kan le og lagkamerater kan irritere seg. Dette er bare trist og i tillegg så kan en lett lese alle sårende kommentarer som folk sitter hjemme og skriver som anonyme og alt for mange av de er rett og slett både ufine og usaklige.
Så stå på Per og alle andre som deg og meg. Sammen er vi sterkere og heller viktige å bygge hverandre opp enn å bryte hverandre ned!
Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem

Kanskje en slipper å vente på Jon Blund

Når desperasjonen etter god søvn virkelig setter inn, hvordan skal den da løses? For hvor lenge kan en ligge å telle striper i taket, telle sauer, synge lullaby sanger i hodet eller bare håpe og vente på at Jon Blund kommer innom med sitt sovestøv?

Nei da, kanskje ikke riktig så ille. Men de siste måneden har vært ganske så håpløse selv om fastlege har hjulpet så god hun kan. Men det skader ikke å prøve ut nye ting og når jeg kom over disse godluktene på Feel tenkte jeg why not! Beroligende lukter sies jo at skal hjelpe kroppen å slappe av.

Så etter å ha luktet meg igjennom alt av lukter falt valget på disse to fra Stoneglow.

To stykk Stoneglow som ble med hjem.

I pakkene er det med en krukke med olje og mange duftpinner som lukter himmelsk.

Duftpinne satt på plass og klar til å lukte fint i heimen.

Selv valgte jeg å kun bruke noen pinner istedenfor alle ti som fulgte med. Rett og slett for jeg ikke vil at duftene skal ta for overhånd i heimen. Den grønne valgt jeg å sette på badet for å ha en skikkelig godlukt der og da tok jeg derfor oppi flere pinner enn hva jeg gjorde på soverommet.

Lukten på badet ble Papyrus Wood og Jasmin.

Papyrus Wood og Jasmin.

Mens på soverommet gikk jeg for en litt mildere og beroligende lukt, krysser som sagt fingre for at søvnen skal bli lettere. Så lukten jeg ente på her ble Ylang Ylang og Amber.

Ylang Ylang og Amber.

Så langt har jeg hatt de stående i to netter og selv om jeg ikke akkurat har sovet i ti timer i strekk, føler jeg likevel at jeg har sovet litt bedre. Kan selv følgelig ha en placebo effekt, men jeg håper nå uansett at den varer. For vi alle vet jo hva for lite søvn kan gjøre med en kropp, du blir sliten både fysisk og psykisk.

 

Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem