Kunne gått bedre…..

Siden vi startet å date for ca. 3 år siden har vi hatt Kranaskjæret som datingplass. Det er plassen hvor vi har nytt god mat, stemning og vel egentlig alt som trengs for en fin kveld ute.

Maten står bestandig til 10 +++++, klippfisken med smørsaus er bare magisk god.

Men i år hang det en mørk sky over feiringen. Før vi dro ut hadde jeg på meg kjolen og pynta meg litt, men når jeg sto å så i speilt såg jeg ikke den jenta som gledet seg, men heller en som prøvde.

Prøve å pynte meg litt.
Kjæresteparet klar for datekveld.

Vi dro så ut og fikk bord rett ved vinduet. Lokalet er fint, maten og drikken er som sagt fantastisk, men meg dro stemningen ned.

Jeg prøvde å smile, men smilet satt langt inne og jeg kjempet mot tårer. Tårer som ikkje kjæresten er årsak til og tårer som ikkje er i glede over at vi feirer hans dag. Værst av alt er at jeg også bringer ned stemningen jo kjæresten. Sammenligner jeg bilder fra i fjor til i år, ser jeg en lykkeligere mann da enn nå. Noe som igjen gjør at jeg prøver ekstra å ta meg sammen å smile, men det skinner ikke igjennom.

Prøve å fake lykke, men ser på bildet at jeg langt ifra lyktes.
Ser også kjæresten ikke nyter det like godt som året før.

Så kom maten og maten var som vanlig utmerket. Ingen ting å si på den, Kranaskjæret innfrir nok en gang. Men jeg får sitter mest å grubler og klarer ikke nyte, ente med å spise kanskje 1/3 av maten før det sa stopp.

Maten på bordet og dette burde bringe ett større smil på oss, men den gang ei.
Maten var det som sagt ingen ting å si noe på. Den var 10 av 10 som vanlig.

Så vi dro hjemme og hadde en trivelig kveld bare oss to heime ned å se på Back To The Future 2, en av favorittene til karen i huset.

Så som du skjønner kunne gårsdagen gått mye bedre, kunne iallfall ikke blitt verre. Derfor skal jeg nok en gang i dag ta på meg smilet og fake så det kanskje virker. I dagen nemlig den offisielle dagen hans og den starter med en dykketur, men jeg blir med i dykkebåten. Så venter som jeg skrev i går en middag med familien på Sushi Bar.

Jeg skal iallfall gjøre mitt for at han får en bedre bursdagsfeiring i dag enn i går. Selv om det irriterer meg grønn at en person klarte å ødelegge gårsdagen selv om han ikke var til stede.

Vel, nå venter en tur på båten. Så på tide å ta seg sammen og møte dagen blid og så positiv som jeg over hodet klarer.

Hipp hurra for kjærest som fyller år. 🥰

Er det greit å trykke andre ned, så lenge du selv ikke synes det er ille?

Hvem bestemmer hvor grensen går på hva en selv skal godta? Du selv eller di i rundt deg? Dette er et spørsmål jeg sitter igjen med etter flere uttaleser nå på bare noen uker. Hva gjør dette med en? Hvor går grensen? Hvem bestemmer når nok er nok?

Visst jeg skal gå ut fra min opplevelse nå så er det ikke meg i følge andre, men heller di! For alt skal liksom kunne tulles med og alt er lov å snakke om selv om mottaker sier nei! Å er det egentlig å tulle med noen når den andre personen blir lei seg. Man ler ikke sammen med noen når mottaker av kommentaren sitter stille og mutt igjen eller forlater situasjonen. Det går heller over på å trykke noen ned og selv få noe igjen for det.

Så spørsmålet blir er det greit å trykke andre ned, så lenge du selv ikke synes det er så ille?

Bildet taler for seg selv.

La meg ta dere tilbake til utgangspunktet for hvorfor jeg nå sitter å skriver dette.

Hele livet har jeg vært kjent som hun store, hun som ikke passet inn eller kunne vises frem på grunn av hvordan jeg ser ut. Dette er noe jeg har levd med hele livet og på grunn av dette har utviklet ett forhold til mat som er så langt i fra sunt som du kan komme. Jeg kan ikke huske tilbake til en tid hvor mat ikke har vært problematisk og noe jeg har vurdert opp og ned før jeg har spist. Mat ble og er en kjempefiende som virket/virker uslåelig.

Når det kommer til mat i forhold til både vekt og hode sitter jeg som regel meg mange spørsmål;

  • Skal jeg spise?
  • Hva skal jeg spise?
  • Hvor mye eller lite kan jeg spise?
  • Fortjener jeg å spise?
  • Kan jeg spise når noen ser på, hvor hva tenker di om hva jeg spiser?
  • Skal jeg si ja til å bli med ut å spise, det er tross alt mange som ser meg da. Ser hun store som sitter å spiser i seg mat og kanskje en dessert på en god dag.

Så om du virkelig vil såre meg er det lett! For det er egentlig bare å begynne å stille spørsmålstegn til maten jeg spiser eller ikke spiser og hvordan kroppen min ser ut. Jeg har jobbet lenge med å ikke la meg påvirke, men det er fortsatt mange dager som jeg ikke har sjanse til å stå i mot.

Om jeg går tilbake di siste to måneden har jeg vært aktiv på Stikk Ut turer som finnes her i Møre og Romsdal. Et initiativ som alene skal være positivt for mange, her er det muligheter til å oppleve nye plasser og se deler av naturen en kanskje ikke har sett før. Men for meg har det blitt til noen jeg må gjøre og egentlig ikke koser meg fult ut med. Misforstå meg rett, jeg har hatt turer som har vært fine og turene med venner har jeg ikke ville byttet ut. Vi har hatt det hyggelig på disse turene, men jeg har med meg styggen på ryggen også på disse turene.

Styggen som sitter der og hvisker og tisker, han som til tider skriker så høyt at selv di beste kommentarer fra kjærest, familie (dessverre ikke den nærmeste) og venner blir overdøvd. Men jeg kjemper mot han og prøver å ikke la han vinne hver gang. Men han er der hele tiden, selv om jeg dytter han bak meg. Så på turer er han med å sier;

  • Du må gå for da kan du kanskje spise etterpå.
  • Du må gå harde turer for du skal slite deg maks ut.
  • Går du lette turer, må du i hverfall gå flere på samme dag.
  • Kanskje du også klarer å stenge meg ute bare du sliter deg nok ut og da får du kanskje en god natt søvn.

Sånn som jeg hater denne styggen på ryggen og skulle ønske han var mindre eller ble borte for godt. Som sagt har jeg vært i krig med han så lenge jeg kan huske og jobber fortsatt med å overvinne han.

Men han kjemper med nebb og klør for å være med videre og vokser seg større når kommentarer kommer. Værste er kommentarer som er formulert som liksom gode. For i det siste har jeg fått høre følgende;

  • Skal vi ha en klemmekonkurranse for å se hvor stram ho Ida har blitt!
  • Så mye finere du ser ut nå en hva du gjorde før!
  • Du må da spise en god del siden du er så stor!
  • Flott at du går turer, men husk på at det ikke er bra for knærne dine siden du er så tung!
  • Du er klar over at denne gåinga din er galskap!
  • Hvor mang plagg har du sydd inn siden du har gått ned i vekt!
  • Hva veier du for du må da være klar over at du har gått ned!

Til alle disse kommentaren har jeg sagt klart i fra flere ganger at jeg ikke vil snakke om hverken vekt eller mat når det kommer til meg. Men jeg blir ikke hørt, for av en eller annen grunn mener disse menneskene at det er greit og jeg bare må godta det.

Så for noen dager siden satt jeg meg ned å skrev til han som har kommentert mest. Jeg skrev tydelig og greit at hans kommentarer såret meg og at han rett og slett “matet” problemene jeg allerede hadde.

Svaret jeg fikk tilbake var greit, men at jeg var litt vanskelig. Så jeg spurte rett ut hva han mente med vanskelig, var jeg vanskelig for at jeg satt grenser for hva jeg ikke ville snakke om? Vanskelig for at jeg ikke synes det er greit å spøk om min størrelse foran andre og tro at jeg synes det også er gøy?

Fikk da til svar at alt kunne spøkes med og at det ikke fantes tema en ikke kunne bruke. Så jeg skrev enkelt og greit at for meg var det ikke slik og jeg så ikke humoren i det. Og at jeg ønsket en stopper på det ellers så måtte jeg rett og slett holde meg unna holmen.

Dette svarte han ikke på og jeg hadde nå håpet at han tok poenget. Så igår tok jeg med meg hunden og stilte opp på hundeluftingen på Apotekerholmen. Jeg var kvalm og hadde en indre uro i meg mens jeg gikk utover og kjente at jeg ikke hadde så mye å si når jeg kom frem. Det hele ente med at han gikk, men så satt ved bilen min når jeg gikk inn igjen.

I det jeg skulle sette meg inn i bilen begynte han å prate eller rettere sagt rope det ut. Er det kun meg du er sur på eller er du sur på alle? Jeg svarte at jeg ikke hadde så mye å si til han for tiden, jeg trengte litt tid og at jeg trengte at han forsto hva jeg faktisk har fortalt han. Det satt nemlig langt inne å fortelle han hvordan han har såret meg. Dette konkluderte i at han klappe sammen hendene og ropte ut at jeg var GAL!

Så her sitter jeg nå altså med tårer i øynene og kjenner meg tommere en noen gang. Denne helgen skulle være en koselig helg hvor vi feirer kjæresten sin bursdag. Istedenfor sitter jeg å ønsker å grave meg ned, forsvinne uten at noen ser meg. Jeg forstår ikke hvorfor det er så feil av meg å si nok er nok og at jeg ikke ønsker å snakke om eller få kommentarer på vekten min eller mat?

Så istedenfor å nå glede meg fult ut over at kjærest og jeg skal på Kranaskjæret å spise bursdagsmiddag der i dag og i morgen skal vi på Sushi Bar og feire sammen med familien, sitter jeg å nå tenker hvordan komme igjennom det. Jeg må rett og slett fake it til i make it! Men styggen på ryggen prøver fortsatt å trekke i trådene siden han har blitt matet og jeg prøver å få kontrollen via mat.

Ja hva mer skal jeg si? Jeg hadde håpet at det skulle hjelp å skrive dette ned, men istedenfor så sitter jeg her fortsatt med di samme tankene; hvem bestemmer om det er greit å kommentere min vekt og mitt matinntak? Enden på viset er rett og slett at jeg må fortsette å jobbe med meg selv og hundene mister vennene sine for at jeg ikke kan oppholde meg rundt mennesker som gjør meg vondt….

Fra Bob til Graham

Prosjektet har startet og hvorfor ikke gå all inn når en kan? 😉

Campingvognen Bob er på plass.

Nei da, skal ikkje skrike så høyt. For så stort prosjekt er det ikke, men forandringen er ikke til å ta feil av. Når vi fikk den var både utseende utvendig og innvendig bob bob, her under det opprinnelige navnet Bob. Brunt, rødt, og falmet hvit var liksom ikke så pent….

Men nå etter litt maskering og noen malingsstrøk ligner han mere på noe, her under navnet Graham. Vognen har nemlig blitt grå med innslag av svart på seg.

Maskering og malingen har begynt.

Tanken er at døra skal få være svart og så skal vi ha en enkel svart stripe øverst. Pluss at fra bunnen av vognen tenkte vi fra mørkgrå og oppover til lyst.

Begynner å ligne på noe nå.

Skal innrømme jeg var litt skeptisk i starten til alle fargene, hadde egentlig sett for meg helt ensfarget. Men nå som den er malt ferdig må jeg si at jeg digger den. Den ble så fin med disse fargene og selv om vognen er gammel ser den ikke helt utdatert ut lengre.

Vognene har blitt grå.

Nå venter bare all jobben innvendig og jeg må ta meg en tur til Margit for å hamstre stoff. Gleder meg til å vise dere fortsettelsen.

Det er som sagt en gammel vogn, men utgiftsmessig tror jeg ikke det blir så ille siden vi gjør det meste selv. 🙂

Det skjedde faktisk……

Meg pluss campinglivet er to ting jeg ikke hadde sett for meg, ei tror jeg andre kunne sett for seg meg som det.  Jeg må vel innrømme at jeg liker det best når det er litt komfort og det minimum av fasiliteter. Kall meg kanskje fisefin….;-)

Men jeg har aldri vokst opp med teltliv eller camping. Mitt liv innen det er i ett leketelt på dagtid i hagen når jeg var yngre, pluss en overnatting på en campingplass i 1997. Faktisk den eneste natten jeg overnattet i en campingvogn var da. Jeg var med en venninne og stefaren hennes til Oppdal og det var der jeg fikk med meg at Prinsesse Diana hadde mistet livet 31 august. Rart hva en husker, for dødsfallet hennes husker jeg, men opplevelsen i vogna har jeg helt glemt. Vel, uansett…..

Nå har denne damen her blitt eier av sin første vogn.

Campingvognen Bob er på plass.

Campingvogna er fra 1980 tallet og har mye som må gjøres med den før den er fin. Men heldigvis er det ingen fuktskader i den og det er heller det estetiske som må fikses. Vi har lagt oss på en plan om å gjøre det rimelig men fint. Tanken er at vi skal få malt den utvendig, kanskje male taket innvendig også. Pluss litt snekkerarbeid, sikringsboks og wc innvendig som kjærest står for. Så er det jeg som skal fikse med gardiner, puter og seng.

Blir ingen luksus, men vet dere hva? Jeg har troa.

Heia campinglivet. 😉

 

Ti år siden, men en dag vi aldri må glemme

«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen».

Budskapet fra AUF-medlemmet Helle Gannestad spredte seg over hele verden for ti år siden, etter at det utenkelige hadde skjedd.

22 juli 2011.

At det nå er hele ti år siden denne utenkelige dagen i livet vårt. Bombingen og så skytingen, noen ingen av oss hadde sett for oss kunne skjer, men det skjedde.

77 mennesker mistet livete denne grusomme dagen og enda flere fikk ødelagt livet sitt for altid. Vi som ikke var midt oppi det kan nok aldri forstå følelsen di sitter med, men de har i hvert fall minn dypeste medfølelse.

Er det en dag i livet vi aldri må glemme er det 22 juli 2011!

Vi selvfølgelig huske gjerningsmannen, men viktigst av alt er å vise at vi ikke tenker likens. Alle har en verdig uavhengige av etnisitet og kjønn. Det er ingen som er bedre enn den andre og alle har vi rett til å leve i en trygg verden.

Så la oss fokusere på det og sende alle som trenger det litt ekstra kjærlighet. Ikke bare i dag, men alle dager. Ett smil fra deg kan gjøre en annen dag så mye bedre.

La oss ta vare på hverandre og vise at slike fryktelige bilder vi fikk den dagen ikke trenger å skjer igjen.

Størst av alt er KJÆRLIGHETEN!

Next best thing til en bestemor

Famile er ikke en enkel sak for alle og min er mildt sagt ikke normal etter di flestes standard. Er ingen hemmelighet at når jeg miste bestemor mistet jeg egentlig en mor og en trygghet hun bare kunne gi. Tror seriøst ikke det fantes mange bedre mennesker enn henne (og bestefar), men hva jeg innså i går. Har egentlig visst det lenge, men ikke følte like sterkt som i går. Det er nemlig at jeg har the next best tingen til bestemor ikke så langt her fra. 🙂

Margit er som en nyere utgave av bestemor, så snill, varm og omsorgsfull som dagen er lang. Selv om vi ikke ses så ofte er det aldri slik at vi har stille tid når vi er sammen. Vi snakker sammen som om det var i går og jeg vet innerst inne at jeg kan snakke med henne om alt. Pluss at om jeg tørr å åpne meg vet jeg ingen ting noen sinne vil komme videre fra hennes munn. Akkurat slik som bestemor!

Det siste året har vært på mange måter midt værste år noen sinne, selv om det også har hatt mange gode stunder. Kanskje mange som tenker at ett år med corona er årsaken, men det er virkelig ikke det jeg har følt på. Alt som har skjedd det siste året er på ett personlig plan og jeg har måttet jobbe og fortsatt jobber hardt med meg selv. Det er ikke enkelt, men jeg vet det bil gjøre det bedre til slutt. For ingenting blir bedre om en ikke tar tak selv og tørr å innse hva en har foran en.

Derfor var gårsdagen så utrolig koselig, Margit inviterte til et lite kveldsbesøk. Jeg skulle egentlig bare på ett lite besøk hvor vi skulle skravle noen ord. Men istedenfor så endte vi opp med nesten fem timer sammen, i tillegg til at hun serverte det hun kalte lett servering. En servering som hun ikke trengt og heller ikke var lite. Men sånn som en setter pris på slike stunder og personer.

Servert jordbær med fløte, sukker og vaniljesaus. Pluss en iskald Pepsi Max.
Fikk også rester fra en utrolig god sjokoladekake som opprinnelig var til min tremening sin bursdag.

Jag unner virkelig alle å ha en i livet slik slik som Margit og jeg håper du som leser dette har det. 🙂

Utsikten

Noen dager kjenner en at lysten ikke er der og dørstokkmila er fryktelig lang, men samtidig så kjenner en at en trenger en tur ut. Kjenner en i tillegg at det hadde vært greit å få blodpumpa litt opp i tempo er en tur til Utsikten på Frei i Møre og Romsdal et greit alternativ.

Snoopy og Lexie

Utsikten er merket grønn med 107 høydemeter og har en lengde på 5,27 km. Det jeg selv liker med denne turen er at du starter fint på turområdet ved Prestmyra hvor du går på bred grusvei. I starten går det for det meste på vei uten noen høyde, men helt på slutten får du disse høydemeterne via to bakker. Når du kommer opp di er du på toppen og du kan finne deg en plass og sette deg ned. Det er nemlig satt ut benker for alle, men om du drømmer om en fantastisk utsikt blir du nok skuffet. For det høres jo slik ut på navnet, men for det meste ser du bare skog.

På denne turen kan du også få to koder til stikk ut om du tar turen innom Furulunden i tillegg på veien. Du har også mange muligheter til å gå videre hele lysløypa, videre til Harpskaret, Breilia Matlausfjellet.

 

Klubba

Er det en tur på stikk ut som garantert passer for alle er det Klubba i Kristiansund Møre og Romsdal. Klubba er lagt opp med bred god grusvei hele veien og du kommer fint frem her med både rullestol og barnevogn om du ønsker. Dette er en av di turen du kan få med alle på rett og slett uavhengig av forutsetninger nesten. 🙂

Kjærest med boffer tok følge denne dagen.

Klubba består av 2,44 km og har en liten stigning på hele 3 høydemeter og den er merket som grønn. Du starter turen med å gå igjennom gravstedet på Kirklandet og så følger du veien ned helt til havet. På turen kan du ta flere avstikkere om du for eksempel vil utforske Havstien, Myra eller Vanndammene. Det er også satt ut enkel treningsapparater som du kan benytte deg av visst lysten skulle melde seg.

Dette er gjerne en tur jeg tar om været er dårlig, motivasjonen ikke er på topp eller bare at en kjenner en trenger en lett tur for å komme seg ut litt. For vi vet jo alle hvor vanskelig det kan være enkelte ganger å bare komme seg over dørstokken, den kan være utrolig lang og bred til tider.

Denne rusleturen ned til Klubba er også fantastisk fin å ta om du har lyst å sitte nede på ett berg og se på sola går ned i havet. Selv om vi her på denne turen ikke var like heldig med været, men kjæresten ble jo med så jeg kan ikke klage. 🙂

 

Innerdalshytta

Er ikke mange turer jeg virkelig skal anbefale deg å ta i sommer, men Innerdalshytta er virkelig vært turen. Dette er som en liten perle mitt inni dalen, her kan du kose deg hele dagen med enkel servering i hytta og du kan sitte og sole deg. Jeg lover deg du vil ikke angre og hvorfor ikke ta turen nå som vi ikke får reist så mye utenlands! Her har du også fine plasser og overnatte enten med hengekøye, telt eller leie deg inn på hytta.

Rendølshytta er den første hytta du møter på.

Når du går innover til selve Innerdalshytta vil du hele tiden kunne se Innerdalstårnet langt borte i det fjerne. Selv er ikke tårnet noe jeg har besøk så har ingen erfaring derfra, men jeg vet du trenger både tau og hjelm for å gjennomføre den turen.

Men la oss gå tilbake til Innerdalshytta, den går over fin bred grusvei hele veien. Den starter ganske så rett på selve brattbakkene og disse bakkene stopper ikke før du er helt på den høyeste meteren. Når du kommer opp siste bakken vil du se vannet og hytten lengre der fremme, fra her er det bare rolig gang i lett vei å gå. Men husk nok drikke på veien opp, det kan bli både varmt og slitsomt for du vil kjenne bakkene. Men det er satt ut en egen vannstasjon på veien opp hvor du kan fylle opp flasker.

Innerdalsturen i Sunndal Kommune er merket grønn og består av 8.06 km og 233 høydemeter.

Den første store steinen og vannkilden du møter på.
Lexie og Snoopy fornøyd med å ha nådd det høyeste punktet.
Går du ned til vannet der bak har du muligheter for å bade.
Det er virkelig noe magisk med denne plassen.
Meg og boffene foran tårnet.

Freikollen

Var det en av turen jeg håpet jeg skulle komme meg på var det Freikollen i Kristiansund. Folk snakker jo så varmt om den og det er flere i byene her som springer opp dit hver eneste dag. Selv har jeg ingen mål om denne turen daglig, men heller en gang for å få koden. Å etter en lang og varm tur kom både Snoopy, Lexie og jeg opp denne gangen.

Meg på toppen.
Lexie og Snoopy på toppen.

For å komme på Freikollen kan du ta turen fra minst tre plasser som jeg har hørt om, men selv valgte jeg veien fra Bolga denne dagen. Turen består av 8,2 km og 536 høydemeter og er merket som rød. Turen starter rett opp med eneste gang og stigningen ender ikke før du når vannet. Herfra går du videre oppover, men det er ikke like bratt som i starten og du må komme deg over 5 topper før du når topp nummer 6 og enden på turen.

Utsikten er det egentlig ikke noe å si på der oppe, du ser hele byen og egentlig 360 grader rundt, iallfall om du passer på å gå opp en dag når det er fint vær. Men jeg anbefaler deg ikke nødvendigvis å gå opp en dag det er på det varmeste, jeg gjorde det og hadde med litt for lite drikke. Så huske å se an været og ta med deg nok drikke og eventuelt mat.

Utsikten fra toppen.
Usikten fra Freikollen.
Du får egentlig en 360 grader sikt på toppen.

Selv valgte jeg å ta samme rute ned igjen, men du kan som skrevet tidligere gå flere veier. Men da bør du tenke på hvor bil står og om noen henter deg eller ikke. For meg ble valget lett med tanke på to hunder og varmen, det var enklest å gå ned den såkalte langveien som folk her i byen kaller det.

Men ikke ta det for god jord, det betyr ikke at dette er en lett tur, du vil kjenne det i hele kroppen og spesielt på knærne når du er nede igjen. Siste partiet ned er også så bra at det kan være litt ubehagelig å gå med hund og du er uoppmerksom ett litt øyeblikk.

Ellers så er dette en tur jeg anbefaler deg å ta en gang i året for å få koden, men ingen turer jeg sier jeg kommer til å gå mange ganger. Selv om jeg har tenkt meg opp igjen minst engang etter ønske fra flere som vil opp.

Men heldigvis skjer ikke dette di nærmeste dagen. 😉