Ok, hør her; når skal vi få bukt med mobbing? Dette er virkelig ett spørsmål jeg stiller meg og kan den dag i dag fortsatt ikke forstå hvorfor noen fortsatt gjør det. Er det ikke snart på tide at vi lærer og at voksne tar grep og lærer barn at mobbing rett og slett ikke er greit?
Grunnen til at jeg skriver detter er denne; jeg fikk i går en melding på innboksen min om historien til en gutt. Han har blitt mobbet i mange mange år og moren som har fortalt historien hans har prøvd å støtte sønnen sin så langt som hun bare kan. Når jeg leste den ble jeg bare ufattelig trist, både på hans vegne og dessverre så mange andre inkludert meg selv som har opplevd lignende. Dessverre er ikke denne historien unik i seg selv, men den er så utrolig viktig å dele.
Etter å ha lest tok jeg kontakt med moren og spurte om det var greit å kunne dele her på bloggen. Og jeg fikk ja, noe som viser til at hun tenker slik som meg; jo mere ordet blir spredt og større sjanse er det for at vi en dag kanskje kan vinne!
Så med dette ønsker jeg å fortelle historien om Andreas Andersen Muren. Hans historie fortalt fra han var liten gutt til mannen han er idag. Det er moren Heidi Muren som har tatt til ordet og skrevet ned disse sterke orden. Så vær så snill og ta dere tid til å lese. <3
Fuck Mobbing!
Moren til Andreas 
Andreas er idag 24 år og har aldri blitt kontaktet eller invitert til gjenforening med sine tidligere klasser / medelever. Når det er sagt, hadde han nok aldri valgt å takke ja heller.
Etter å ha lest historien om Annica og hennes svar til tidligere mobbere, tenkte jeg at nå er det på tide å fortelle Andreas sin historie.
Jeg har fått tillatelse til å fortelle.
Andreas var populær, snill og en god venn både mens han gikk i barnehagen og på barneskolen. Han var godt likt og hadde et vinnende vesen.
Som barn var Andreas en glad gutt som elsket å være med venner. Enten hadde han med venner hjem, var hos venner eller de var sammen på fotballbanen.
Andreas gledet seg til å gå på skolen hver eneste dag og likte å lære.
Da han begynte i 5 klasse forandret mye seg. Det kom nye elever i klassen og de fikk ny kontaktlærer.
Nå startet mobbingen på Danvik Skole i Drammen. En mobbing som var vanskelig å ta tak i. Det startet med småerting og stygge kommentarer. De dannet gjenger fra ulike miljøer og var du ikke «kul nok» og ble med å plage andre var du ikke med i gjengen.
Andreas ble ikke plaget i starten for han hadde fra før høy status i klassen. Men han likte ikke å se på at andre elever ble plaget og de elevene tok han vare på. Han forsvarte de som ble mobbet og sa ofte ifra at det ikke var greit. Han sa også ifra til lærerne!
En gang bandt de en elev til en telefonstolpe og helte cola på han. Andreas sa ifra til læreren men det ble ikke gjort noe. Han ringte meg på jobben og jeg ringte moren til denne gutten for å si ifra. Andreas tok stor avstand fra mobbing og det var kanskje ikke «så kult» blant verstingene.
Det var vel slik de begynte å mobbe Andreas.
De kunne gjemme skolesekken eller gymbagen hans, penalet, matpakka, prikket han i ryggen, erting i skolegården. De kalte han for Andrea, sa han var svak og det var mye plaging. Vi kunne tydelig se at Andreas var lei seg og ble mer innesluttet, lei seg og frustrert.
En dag han kom hjem fra skolen var han helt tilsølet. Jeg spurte hva som hadde skjedd men han ville ikke si noe. De hadde da fylt skolesekken hans med gjørme og vann. Alle bøker var tilgriset og ødelagt. Vi hadde møte med skolen, men de klarte ikke finne ut hvem som hadde gjort det. Det skjedde i skoletiden.
Det var gjentatte episoder hvor Andreas ble mobbet. Noen ganger ble det megling og elevene måtte skrive under på at de ikke skulle plage han mer. Men plagingen ble bare verre og verre etter dette. Det var også mye skjult mobbing som var vanskelig å gjøre noe med og ble ofte bagatellisert av lærerne. Vi snakket med foreldre til de som mobbet, tok det opp på foreldremøter, med både lærere og skolelededelse.
Men ingen ting hjalp.
Andreas byttet over til en ny klasse, men da ble alt mye verre. Da ble han mobbet for det også!
I januar i 7 klasse var han så sliten og hadde så vondt i magen at han nektet å gå på skole mer.
Det endte med at vi klaget til Fylkesmannen og fikk medhold i å bytte skole til Gullaug Barnekole i Lier, hvor han startet den 1.2.2010. Siste halvår på barneskolen. Her hadde han det bra.
Han hadde det også ok i starten av 8 klasse på nye Høvik Barne,- og ungdomsskole i Lier. Her gikk ham sammen med de samme elevene som på Gullaug.
Før jul endret ting seg. Vi kunne se at Andreas var mer lei seg, hadde ikke så mye venner på besøk lenger og fikk ofte ikke sove.
Andreas kunne litt senere fortelle at når han hadde vært på bursdag med en i klassen for litt siden, så hadde en elev fra barneskolen (Danvik) vært i samme bursdagen. Den gutten hadde hvisket til de andre og pekt på Andreas. Andreas tenkte at kanskje han hadde sagt noe og at det var grunn til at de andre begynte å trekke seg unna.
Mobbingen eskalerte på ny. Det var blikk, latterliggjøring, baksnakking, skjellsord, usanne rykter, utestenging, hacking av pc, utskjelling i sosiale medier osv.
Hvis Andreas sa noe, fikk han beskjed om at han ikke hadde noen rett til å snakke.
De kunne si: ikke snakk til meg!
Du har ingen rett til å si noe!
Han var som luft for de andre.
Hvis han sa noe, så de bare rart på han eller på hverandre og så lo de.
Hvis han i storefri gikk og satte seg ved et bord, kunne de andre som satt der gå til et annet bord eller si at det var opptatt.
Hvis de skulle jobbe med gruppearbeid, ble han ikke inkludert eller hørt.
Guttene og jentene i klassen kunne sende melding til han fra jentene sin Facebook og si at de var så forelska i han. Han svarte høflig tilbake, men de ga seg ikke før de fikk han på kroken til å skrive at han også likte jentene. Deretter gikk de rundt på skolen og viste til alle sammen «se hva Andreas har skrevet til hun og hun»
De tagget bilder av han på Facebook med «Bajs», og det kunne være 200 elever ved skolen som likte taggen eller kom med stygge kommentarer.
Vi hadde flere møter med skoleledelsen ved Høvik Skole, men til ingen nytte. De kunne ikke gjøre noe med det som skjedde på sosiale medier.
Ansvarsfraskrivelse så det holdt.
Flere etater var inne og observerte skolemiljøet, men da var det tilrettelagt med 2 lærere i klassen og elevene hadde fått beskjed om at de skulle komme for å observere miljøet.
Når det var konfirmasjonsleir og presten skulle dele konfirmantene i grupper, ringte en mor meg og sa at hennes sønn ikke kunne være på gruppe med min sønn. Min og hennes sønn hadde tidligere vært venner, gikk i samme klasse og hadde gått i samme barnehage. Jeg kjente godt moren og vi bodde i samme nabolag. Det gjorde vondt og et sterkt inntrykk på meg å få denne telefonen. Hennes sønn hadde ingen ting imot min sønn, men de andre i gruppa ville ikke!
Vi følte oss etterhvert hjelpesløse og skjønte vel egentlig lite av hva som skjedde.
Andreas var og er et flott menneske. Han var alltid snill og god mot medelever og vennene sine. Han var flink på skolen, var alltid høflig mot lærere og god i idrett og spesielt fotball. Han kunne være på fotballbanen i 3-4 timer hver dag. Hver helg.
Andreas skjønte egentlig ikke hva han gjorde feil eller ble utsatt for, og begynte etterhvert å gruble over hva som var galt uten å finne noe svar. Han sa at han kanskje måtte forandre seg og bli mer mobbete som de andre. Han sa ofte, Mamma, hvorfor vil de ikke være venn med meg lenger, jeg har ikke gjort noe galt.
Han begynte å få problemer med søvnen og ble mer og mer lei seg. Men han gikk på skolen og på fotballtrening hver dag og var stolt og sta. Ingen skulle få knekke han, sa han.
Etterhvert begynte hans aller nærmeste venner også å snu ryggen til Andreas. De kunne komme til han etter skolen/på kvelden, men ikke rett etter skolen. For da kunne de andre «mobberne» se at de gikk sammen med Andreas. De var selv redde for å bli mobbet.
På fotballtreningen snakket de etterhvert mindre til han og gikk unna når han gikk bort til de andre. De sluttet å sentre til han og kunne rope bom når han hadde ballen. Sa homo, tulling og bom når de var i takling med han. Psyket han ut. Dette gjorde vondt for Andreas. Hvis han sa ifra til trenerne, nektet de andre på at de hadde sagt noe og ting ble bare verre.
Andreas spilte aktivt fotball fra han var en liten gutt, først Strømsgodset, så begynte han på SpaBra. Han ble også tatt ut som en av 3 spillere inn mot Bylaget, men medspillere på SpaBra og elever fra klassen mobbet han og sa det måtte være en stor misforståelse at Andreas liksom var tatt ut.
De herjet med han.
Sommeren 2012, før 10 klasse ble Andreas dårlig første gang. Han hadde ikke en eneste venn, ingen ringte til han lenger eller tok telefonen når han ringte. Han var veldig ensom, fikk mange negative tanker om seg selv og fikk store søvnproblemer. Han spurte ofte, mamma hva galt har jeg gjort? Jeg kunne bare trygge han på at han ikke hadde gjort noe galt.
Han kunne sitte hjemme i helgene og på kveldene å se ned på fotballbanen hvor de andre spilte sammen. Men han var ikke en av dem lenger. Han dro ned mange ganger i starten, men til slutt turte han ikke. Han følte seg ikke lenger trygg her heller.
Da høsten kom og skolen startet, nektet Andreas å begynne på skolen igjen. Han kastet opp om morgenen, men jeg fikk kjørt han til skolen. Han turte ikke gå til og fra skolen lenger, da elevene mobbet og slengte kommentarer på skoleveien. Andreas ble etterhvert veldig engstelig og utrygg. Han gikk på skolen i 3-4 dager av 10 klasse så klarte han ikke mer!
Denne høsten flyttet jeg og han til Sunnmøre, hvor han fullførte 10 klasse. Men det var ikke noe enkelt år for han, da han hadde hatt det vondt over flere år. Han hadde store problemer med å stole på at medelever ville han vel og var hyggelige mot han.
Andreas har hatt en tøff barndom og oppvekst på mange måter. I tillegg til denne grusomme mobbingen han har blitt påført, har han hatt store problemer med å takle livet senere. Han bærer på store traumer idag, noe som preger han sterkt.
Mens tidligere mobbere går videre, feirer russetiden sammen, legger ut bilder av hvor «fett og vellykket» de er, sitter det en igjen som har mistet hele ungdomstiden sin. Selv hvor lyst han har å legge alt det vonde bak seg og gå videre, så innhenter mobberne han – hver eneste dag og natt.
Fuck mobbing!
Takk til deg som mor og ikke minst deg Andreas som tørr å la din historie komme frem. Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte alt godt og håper du vet langt der innerst inne at du er verdt så mye mye mer enn hva disse menneskene har fått deg til å føle. <3
Instagram HER – Facebook HER – SnapChat Unjem
9 kommentarer
Det er då synd på den gutten…skjønner ikke hvorfor slike ting skjer også:(
💙
Dessverre er det nok fortsatt de voksne som lærer de unge hvordan de kan oppføre seg, pluss foreldre av mobbere forsvarer mobberne istedetfor å ta på seg ansvaret og innse realiteten
I tillegg er og viser også denne historien en sannhet som er forkastelig. Mobberne får fortsette slik de bestandig har gkort og så er det offeret som til slutt ender opp med å flykte te ny skole og ny plass.
Lurer på hbilken skam skuespiller som var en av hoved personene som mobbet gutten? synd om denne personen fpr fortsette sin karriere.
Akkurat hvem som mobber og ikkje skal ikkje e spekulere i. Hovedpoenget er at mobbing fortsatt er ett problem som må taes tak i. Hvilke konsekvenser en mobber får er heller ikkje enkelt å si, hva de fortjener og ikkje.
Men at de som mobber bør få em konsekvens som svir e e enig i.
hvorfor har du utelatt teksten der hun skriver om at en av hoved personene som mobbet var skam skuespiller? det burde jo kommet med.
Fordi det ikkje står i teksten e fikk fra ho. Og derfor blir det feil å jenge ut noe e ikkje kan bekrefte. Om ho har lagt til ting etterhvert kan ikkje e uttale meg om.
E ser også nå at hun har oppgitt mer detaljer, men det er etter at jeg delte og derfor står det ikkje i mon deling.
Når det kommer til skuespiller i skam er det enkelt å si hvem det er. Tar deg to sekunder å søke etter. Men e føler ikkje e kan legge ut hans navn.
Dette er Andreas sin histore og om denne skuespilleren velger å stå frem blir det noe helt annet.
hei vet hvordan Andreas har det, har sjøl vert igjen om et helvete på skulen gjennom 9 år med mobbing fra første dag, og har ofte problemer med å takle hverdagen, men på den skulen så var det ikke bare en elev men også lærere som mobbet, ikke direkte men jeg klarte ikkje å fylle med i timen og fikk i 9 ende klasse oppgaver som en 3 klassing kunne klart, jeg hadde problemer med engelsk pga mobbing klarte jeg ikke å følge med i timen for all den dritten plaget meg hver dag, jeg hadde psykiske plager i 16 år etter jeg gikk ut 9, og en gang det brast for meg og jeg ba om innlegging på psykiatrisk avdeling ved ålesund sjukehus så ville ikkje legen legge meg inn, så da begynte hauget mitt å tenke på ka skal jeg gjer som for han til å legge meg inn, for det trenger jeg, da sa jeg til han at når jeg nå kjører inn at til der jeg bor så svinger jeg rett ut i vegen for første og beste trailer, og så får jeg håpe at det tar livet av meg sa jeg til han, då legg jeg livet mitt i hendene på deg om du ikke gjer noke straks for å hjelpe meg ,jeg måtte faktisk true legen for at han skulle legge meg inn og få den hjelpen jeg trengte .
Nei, e veit dessverre ikke hvordan har det per dags dato. Bare veit e ønsker han det beste og håper livet har snudd for han.
Håper du også har det bedre nå enn før. Virkelig trist at helsevesenet i Norge fungerer på denne måten, men dette er dessverre min erfaring også. Veldig synd du måtte true deg til behandling, men e e glad du har fått behandling nå og e håper det hjelper- 🙂