Hvem bestemmer hvor grensen går på hva en selv skal godta? Du selv eller di i rundt deg? Dette er et spørsmål jeg sitter igjen med etter flere uttaleser nå på bare noen uker. Hva gjør dette med en? Hvor går grensen? Hvem bestemmer når nok er nok?

Visst jeg skal gå ut fra min opplevelse nå så er det ikke meg i følge andre, men heller di! For alt skal liksom kunne tulles med og alt er lov å snakke om selv om mottaker sier nei! Å er det egentlig å tulle med noen når den andre personen blir lei seg. Man ler ikke sammen med noen når mottaker av kommentaren sitter stille og mutt igjen eller forlater situasjonen. Det går heller over på å trykke noen ned og selv få noe igjen for det.

Så spørsmålet blir er det greit å trykke andre ned, så lenge du selv ikke synes det er så ille?

La meg ta dere tilbake til utgangspunktet for hvorfor jeg nå sitter å skriver dette.

Hele livet har jeg vært kjent som hun store, hun som ikke passet inn eller kunne vises frem på grunn av hvordan jeg ser ut. Dette er noe jeg har levd med hele livet og på grunn av dette har utviklet ett forhold til mat som er så langt i fra sunt som du kan komme. Jeg kan ikke huske tilbake til en tid hvor mat ikke har vært problematisk og noe jeg har vurdert opp og ned før jeg har spist. Mat ble og er en kjempefiende som virket/virker uslåelig.

Når det kommer til mat i forhold til både vekt og hode sitter jeg som regel meg mange spørsmål;

• Skal jeg spise?
• Hva skal jeg spise?
• Hvor mye eller lite kan jeg spise?
• Fortjener jeg å spise?
• Kan jeg spise når noen ser på, hvor hva tenker di om hva jeg spiser?
• Skal jeg si ja til å bli med ut å spise, det er tross alt mange som ser meg da. Ser hun store som sitter å spiser i seg mat og kanskje en dessert på en god dag.

Så om du virkelig vil såre meg er det lett! For det er egentlig bare å begynne å stille spørsmålstegn til maten jeg spiser eller ikke spiser og hvordan kroppen min ser ut. Jeg har jobbet lenge med å ikke la meg påvirke, men det er fortsatt mange dager som jeg ikke har sjanse til å stå i mot.

Om jeg går tilbake di siste to måneden har jeg vært aktiv på Stikk Ut turer som finnes her i Møre og Romsdal. Et initiativ som alene skal være positivt for mange, her er det muligheter til å oppleve nye plasser og se deler av naturen en kanskje ikke har sett før. Men for meg har det blitt til noen jeg må gjøre og egentlig ikke koser meg fult ut med. Misforstå meg rett, jeg har hatt turer som har vært fine og turene med venner har jeg ikke ville byttet ut. Vi har hatt det hyggelig på disse turene, men jeg har med meg styggen på ryggen også på disse turene.

Styggen som sitter der og hvisker og tisker, han som til tider skriker så høyt at selv di beste kommentarer fra kjærest, familie (dessverre ikke den nærmeste) og venner blir overdøvd. Men jeg kjemper mot han og prøver å ikke la han vinne hver gang. Men han er der hele tiden, selv om jeg dytter han bak meg. Så på turer er han med å sier;

• Du må gå for da kan du kanskje spise etterpå.
• Du må gå harde turer for du skal slite deg maks ut.
• Går du lette turer, må du i hverfall gå flere på samme dag.
• Kanskje du også klarer å stenge meg ute bare du sliter deg nok ut og da får du kanskje en god natt søvn.

Sånn som jeg hater denne styggen på ryggen og skulle ønske han var mindre eller ble borte for godt. Som sagt har jeg vært i krig med han så lenge jeg kan huske og jobber fortsatt med å overvinne han.

Men han kjemper med nebb og klør for å være med videre og vokser seg større når kommentarer kommer. Værste er kommentarer som er formulert som liksom gode. For i det siste har jeg fått høre følgende;

• Skal vi ha en klemmekonkurranse for å se hvor stram ho Ida har blitt!
• Så mye finere du ser ut nå en hva du gjorde før!
• Du må da spise en god del siden du er så stor!
• Flott at du går turer, men husk på at det ikke er bra for knærne dine siden du er så tung!
• Du er klar over at denne gåinga din er galskap!
• Hvor mang plagg har du sydd inn siden du har gått ned i vekt!
• Hva veier du for du må da være klar over at du har gått ned!

Til alle disse kommentaren har jeg sagt klart i fra flere ganger at jeg ikke vil snakke om hverken vekt eller mat når det kommer til meg. Men jeg blir ikke hørt, for av en eller annen grunn mener disse menneskene at det er greit og jeg bare må godta det.

Så for noen dager siden satt jeg meg ned å skrev til han som har kommentert mest. Jeg skrev tydelig og greit at hans kommentarer såret meg og at han rett og slett “matet” problemene jeg allerede hadde.

Svaret jeg fikk tilbake var greit, men at jeg var litt vanskelig. Så jeg spurte rett ut hva han mente med vanskelig, var jeg vanskelig for at jeg satt grenser for hva jeg ikke ville snakke om? Vanskelig for at jeg ikke synes det er greit å spøk om min størrelse foran andre og tro at jeg synes det også er gøy?

Fikk da til svar at alt kunne spøkes med og at det ikke fantes tema en ikke kunne bruke. Så jeg skrev enkelt og greit at for meg var det ikke slik og jeg så ikke humoren i det. Og at jeg ønsket en stopper på det ellers så måtte jeg rett og slett holde meg unna holmen.

Dette svarte han ikke på og jeg hadde nå håpet at han tok poenget. Så igår tok jeg med meg hunden og stilte opp på hundeluftingen på Apotekerholmen. Jeg var kvalm og hadde en indre uro i meg mens jeg gikk utover og kjente at jeg ikke hadde så mye å si når jeg kom frem. Det hele ente med at han gikk, men så satt ved bilen min når jeg gikk inn igjen.

I det jeg skulle sette meg inn i bilen begynte han å prate eller rettere sagt rope det ut. Er det kun meg du er sur på eller er du sur på alle? Jeg svarte at jeg ikke hadde så mye å si til han for tiden, jeg trengte litt tid og at jeg trengte at han forsto hva jeg faktisk har fortalt han. Det satt nemlig langt inne å fortelle han hvordan han har såret meg. Dette konkluderte i at han klappe sammen hendene og ropte ut at jeg var GAL!

Så her sitter jeg nå altså med tårer i øynene og kjenner meg tommere en noen gang. Denne helgen skulle være en koselig helg hvor vi feirer kjæresten sin bursdag. Istedenfor sitter jeg å ønsker å grave meg ned, forsvinne uten at noen ser meg. Jeg forstår ikke hvorfor det er så feil av meg å si nok er nok og at jeg ikke ønsker å snakke om eller få kommentarer på vekten min eller mat?

Så istedenfor å nå glede meg fult ut over at kjærest og jeg skal på Kranaskjæret å spise bursdagsmiddag der i dag og i morgen skal vi på Sushi Bar og feire sammen med familien, sitter jeg å nå tenker hvordan komme igjennom det. Jeg må rett og slett fake it til i make it! Men styggen på ryggen prøver fortsatt å trekke i trådene siden han har blitt matet og jeg prøver å få kontrollen via mat.

Ja hva mer skal jeg si? Jeg hadde håpet at det skulle hjelp å skrive dette ned, men istedenfor så sitter jeg her fortsatt med di samme tankene; hvem bestemmer om det er greit å kommentere min vekt og mitt matinntak? Enden på viset er rett og slett at jeg må fortsette å jobbe med meg selv og hundene mister vennene sine for at jeg ikke kan oppholde meg rundt mennesker som gjør meg vondt….