Sent i går kveld fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg ikke har vært så sosial nede på Holmen der vi bruker å lufte hundene sammen. Når jeg skulle svare innså jeg at svaret var langt i fra så enkelt å skrive ned som en skulle kanskje først tro.
Altså nå skal jeg eller verken orker å gå inn i dybden på akkurat hvorfor jeg ikke har orket å være rundt så mange. Sannheten er kanskje enklest å forklare ved å vare si at noen ganger trenger en rett og slett bare litt fred og ro uten andre rundt en. For det rare er at selv om du til tider er omringet av mange så føler en seg kanskje mest ensom da. For det tærer på krefter og gå rundt å smile mens en later som alt er okei, mens egentlig så skriker hodet bare høyt nei jeg har det ikke bra og nei jeg vil ikke snakke.
Derfor elsker jeg kort å greit stunder som dette når jeg kan ta med meg hundene og bare nyte stillheten og se gleden i dem. For helt ærlig er det få ting som kan gjøre meg så latterfull som å se disse ta av med tullet sitt. Slik som her hvor snøen var kommet og for spesielt Snoopy alt for mye. Da følger vi kun i bilspor eller andre spor, for en kan jo ikke selv få så mye snø på kroppen. 😀
Det å nyte stillheten i ro og fred er for meg balsam for sjelen, og av og til trenger man det selv om det er koselig å treffe andre 🙂
Lexie og Snoopy er kjempefine <3 <3 🙂
Ønsker deg en kjempefin fredag, og ei kjempefin og god helg <3 🙂
Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene
Så enig.
Lexie og Snoopy e bare herlige, hadde ikkje ville vært uten de for alt i verden.❤
Men det vet jo du alt om, da du garantert føler det samme om kattene dine.