Noen er bare fantastiske mennesker som stiller opp for andre uansett. Og de aller beste de krever ikke mye eller rett og slett ingen ting tilbake. Sånn er det med kjæresten jeg har, han stille nesten blindt opp for andre!
Så mitt spørsmål til deg er; Stiller du bestandig opp for andre?
Sånn som dette i går hvor han ble noen en gang kontaktet av noen bekjente oss. De ringte og lurte på når han kom å skiftet dekk til de. Ikke, om det passet, om han kunne og når han kunne! Vi hadde begge ventet på denne telefonen, så det kom ikke som en overraskelse og selvfølgelig sa han at han skulle fiske det. Etter kun noen timer var vinterhjulene kommet på bilen deres.
Det er ikke noe i veien for at han gjør det, faktisk er det noen jeg liker best ved han. Men det får meg også til å lure og få noen tanker. For når du er så snill som han nå er, er det da for lett å utnytte han og bare ta i mot? Og hva er det med mennesker som bare forventer og ikke en gang spør?
Nå skal ikke jeg si at våre bekjente mener å gjøre akkurat dette, men samtidig virker det som om de forventer at han stiller opp når som helst også. Får meg til å tenke tilbake til når vi var på Bali. Da ringte de nemlig på grunn av en lyspære i bilen som ikke virket. Han svarte ikke på telefonen, derfor ringte de meg. Jeg fortalte at vi var på ferie og ikke kom hjem før om 14 dager, det var tross alt første dagen vår og vi hadde akkurat kommet til hotellet.
Så kom korona og vi ente opp i karantene etter at vi kom hjem. Siste kveld for karatene ringer disse mennesker og forteller at de har holdt følge med dagene. Derfor hadde de kommet til konklusjonen om at han kunne skifte lyspære dagen etterpå.
Noen synes kanskje jeg er slem som sier det, men er det ikke litt rart å kjøre rundt en hel måned uten lys på bilen bare for at du skal ha min kjærest til å skifte den????
Huff! Nei, nå merket jeg at jeg ble veldig negativ. Men jeg synes bare det er litt rart!
Nå skal det sies at jeg kanskje har følelsene litt utenpå nå når jeg skriver dette. Jeg har nemlig en time i dag som jeg grus meg mer enn hva jeg kan fortelle noen om. Og på grunn av denne timen er hodet mitt fult av tanker og oversprengt av følelser.
Så en ting vet jeg i hvert fall sikkert i dag. Og det er at idag trenger jeg kjæresten min selv følelsene mine kommer nok til å være i høygir. Derfor er jeg så takknemlig for at jeg har en kjærest som stiller opp og at jeg i dag og flere dager frem over kan lene meg på han uten spørsmål.
Tusen takk kjærest for at du er den du er! <3
ah… kjenner meg så godt igjen! Vi skulle på reise en gang og skulle rekke båten. Da ringte min svigerinne, hun hadde problemer med tv`n. Det var heller ikke spørsmål om min kjæreste kunne hjelpe, det var bare å komme med en gang. Vi hadde ikke tid og det forklarte min kjæreste. På vei ut døra ringte hun opp igjen og ba han innstendig om å komme. Vi måtte fortsatt rekke båten, så min kjæreste nærmest bare la på røret, hun ville ikke forstå at hun kom i andre rekke. Før jeg kom inn i bildet var hun vant til å ringe min kjæreste for å få hjelp, og det var aldri noe spørsmål om han kunne være så snill og hjelpe han, neida, det var bare å forlange. Det gikk så mye den veien at vi nå ikke har kontakt med den familien lenger.
Jeg forstår deg så inderlig godt! Synd dere ikke spurte de om hjelp mens dere var i karantene… Hadde de hjulpet dere da? Det må jo gå begge veien, og det hjelper alltid å være hyggelig og spørre pent om hjelp!
Helt forferdelig og trist at det skal være slik. Jag skjønner dere kuttet kontakten, selv er vi ikke helt der ennå. Most på grunn av at vi vet de trenger hjelpen, men for meg handler det litt om høflighet og bare det i det minste å spørre. Ikke vente for eksempel en måned på at min kjærest skal hjelpe. Noen ganger må en klare å fikse ting på andre måter.
Vi tenkte aldri på å spørre de om hjelp i karantene tiden, men det er rett og slett fordi vi hadde andre snille mennesker som stilte opp for oss. Mennesker som hjelper oss og mennesker får hjelp fra oss tilbake.
Det å være hyggelig og høffelig er jo hva du kommer lengst med her i livet. 🙂
Helt sant! Nå var det flere grunner til at vi kuttet kontakten. Det er jo mange som trenger hjelp, men det går an å spørre pent og høflig som du skriver. Jeg tilbyr meg ofte å f.eks. kjøre folk til og fra arrangementer (har en del innvandrerkontakt og de har sjelden bil), men den dagen de forventer at jeg kjører uten at de spør, da går jeg videre… En dag jeg stod på en bruktbutikk var det en dame som lurte på om jeg kunne kjøre henne hjem. Hun hadde kjøpt et par kommoder + mange ting til. (jeg kjente henne ikke) Jeg skulle ikke samme veien en gang, og dessuten hadde jeg med meg en annen dame slik at vi fyllte opp bilen på egenhånd. Da får hun dessverre bare et kort nei fra meg. Hadde hun enda pratet med meg og lurt på hvordan jeg hadde det, om jeg hadde plass i bilen osv… Jeg har nok sagt altfor mye ja i mitt liv, men ser det er stor forskjell på å si ja fordi jeg gjerne vil hjelpe og si ja fordi noen forventer at jeg skal hjelpe… Håper det ordner seg med den andre saken du har på gang 🙂
Ja, regner med det finnes flere grunner. Men det er ikkje greit å føle seg utnytta.
E har også sagt for mye ja dessverre.
Ordner seg med tiden, men takk så mye for omtanken. E må bare ta tiden til hjelp.
Kjempeviktig og ærlig blogginnlegg du har skrevet.
Jeg skjønner deg kjempegodt. Lurer på hvordan de hadde reagert hvis du hadde spurt dem.
Ønsker deg en kjempefin torsdagskveld <3 🙂
Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene
Sant. Litt høflighet e da ikkje for mye å forvente. 😉