Vennetjenester, forventer vi for mye tilbake?

Vennetjenester! Alle gjør vi de.

Jeg gjør i hverfall det, jeg liker å tenke det du gir ut i universet er hva du får tilbake. Og det å be en venn eller venninne om hjelp eller å bli spurt har aldri skadet noen. Selvfølgelig kan en få ett nei i ny og ned. Men hovedpoenget er ikke at alle skal si ja til en hver tid.

Alle har vi nok de som ber oss om en tjeneste eller ti uten å gi så mye tilbake. Å til de er det selvfølgelig helt greit å sette grenser å si nei. Men min leveregel er at hva jeg gir får jeg tilbake på ett eller annet vis. Det trenger ikke være samme type hjelp eller noe som helst egentlig annet enn en takk. Kanskje en god klem, selv om dette ikke går nå i disse koronatider. En takk i seg selv betyr mye og det å heller vite at jeg kan be om hjelp ved ett senere tidspunkt.

Mange ganger forventer vi nok så mye mye mer enn hva vi får eller kanskje til og med har fortjent. For sannheten er at mange mennesker dessverre tenker litt for mye på seg selv og ikke de rundt seg. Du har mennesker som gir og gir og så har du mennesker som bare tar og tar. Livet er ikke rettferdig med andre ord.

Dette er bare kalde fakta for livet. Men det betyr ikke at vi kan opp. Ei heller slutte å hjelpe hverandre.

Selv har jeg på Vedlig kort tid fått en helt fantastik venninne. Hun flyttet til byen for ca. 6 måneder siden og eier hunden Tarzan. Tarzan, Lexie og Snoopy var de som ble venner først, men nå er det ingen av oss som kan tenke oss holmen uten de eller å ikke ha henne som en venninne. Hun har tilbudt seg å passe hunder om det trengs og vil stille opp om vi spør og hun kan. Selv har vi hjulpet henne litt, spesielt kjærest som prøver å fikse bilen hennes. Dette har vi gjort uten å forvente noe som helst i retur.

Så når hun ut av det blå dukket opp med en rosebukett og ett kort med så fine ord, varmet det mer enn hva jeg kan sette ord på! Disse rosene var ikke noe vi hverken forventet eller hadde bedt om, derfor setter vi sånn ekstra pris på de. Så tusen takk Monica og Tarzan. <3

Selv er roser for meg de rosene som er finest av alle blomster der ute. Venninna er utdannet blomsterdekoratør og denne flotte buketten som består røde og hvite roser pluss noen nydelige blader (vet ikke hva de heter). Uansett er den helt fantastisk flott og den passet perfekt til å sette i tepotta fra Tassen serien.

Nydelig bukett med nydelige ord.
Fargen på den røde er rett og slett til å bli forelsket i.

Takket være denne snille damen har kjærest og jeg to buketter som begge fyller Tassen porselen. Tassen serien er favoritten til kjærest. Selv er jeg den stolte eier av disse tøffe rosene som er farget med konditorfarge i grønt, blått og sort.

Roser som jeg har farget selv.

Og sammen er kjærest og jeg eier av denne flotte med røde og hvite.

Sammen står de nå å fyller stuen med gode lukter og Tassen ansiktet er med på lyse opp dagen.

To buketter, veldig forskjellige men like nydelige.

Føler jeg sviktet meg selv

 

Tankefull og litt tom for ord.

Idag hadde jeg time til legen, en legetime jeg har grudd meg mere til enn noe på lenge. Timen har latt vente på seg lenge på grunn av meg selv og ingen andre.

Det har jo jevnlig kommet brev i posten om å ta en celleprøve og viktigheten med det. Hvert år får tross alt rundt 25 000 norske kvinner konstatert unormale celler i livmorhalsen etter å ha tatt en celleprøve. Ikke alle celleforandringer er kreft eller forstadier til kreft og de aller fleste som får konstatert dette blir helt friske. Det er fort gjort og selv om noen finner det litt ubehagelig er det ikke smertefullt. Dette er iallfall slik de fremstiller det i brevet som kommer.

Høres jo så enkelt og greit ut ikke sant?

Etter mye om og men hadde jeg i dag altså en slik time, har visst om den i flere uker nå. Så jeg burde vært mer en forberedt. Jeg hadde til og med etter snakk med legen fått beroligende medisin før timen. Rett og slett for at angsten og panikken ikke skulle få ta overhånd.

Så idag sto jeg opp med en gang klokken ringte etter avtalen med legen. Tabletten jeg skulle tas skulle taes en time før selve timen. Kl. 07.30 ble den tatt og jeg var klar for å stille. Gråten kom sakte men sikkert og når jeg kom til selve kontoret og inn til legen knakk jeg sammen.

Legen Ming gjorde hva hun kunne for å få meg til å gjennomføre uten tvang. Forklart alt i ro og hadde ordnet med dobbelttime til meg slik at vi skulle ha godt tid. Jeg ente opp med tre legetimer for jeg gikk ut derfra uten å ha tatt denne celleprøven.

Mens jeg satt der følte jeg meg totalt ubrukelig, verdiløs og feig som ikke klarte å gjennomføre. Så å si alle andre kvinner gjennomfører det jo, så hvorfor skulle jeg jeg klare det. I tillegg følte jeg meg svak som gråt og slet med å prate. Har jo bestandig fått høre dette at vi ikke skal vise følelser i familien. Utad skal det virke som alt er greit uansett hva og så kan du knekke sammen innom huset fire vegger! Så føler rett og slett jeg sviktet meg selv!

Mens jeg skriver dette hører jeg jo selv hvor trist dette høres ut og ikkje minst kaldt. Men følelser styrer innimellom tanken våre og noen ganger vinner de dessverre.

Derfor er jeg så takknemlig for at legen min tok seg tid til å snakke med meg. Uten å gå for mye inn i hvorfor jeg ikke klarte å gjennomføre her, rett og slett for at jeg ikke er klar for å skrive det ned ennå. Ble vi iallfall enige om veien videre og jeg tro vi kom til en løsning som passer meg aller best.

Jeg vet selvfølgelig at jeg burde gjennomført, men dette lot seg rett og slett ikke gjøre i disse dager. Utrolig hva gamle minne og hva en vond barndom kan gjøre med at en ikke klarer ting.

Det ingen andre enn meg selv som er årsaken til at jeg ikke gjennomførte. Men gamle minner tok overhånd, legen nevnte PTSD som årsak og om jeg er ærlig har jeg vel tenkt den tanken selv…… Derfor er jeg så takknemlig for at legen er tålmodig meg meg og ikke presser meg til å gjennomføre noe jeg ikke selv er klar for.

Kunne skrevet så mye mye mer her, men jeg er ikke klar for å dele noe mer riktig ennå. Jeg håper selvfølgelig at den dagen kommer hvor jeg kan klare å prate om det eller skrive det ned uten at tårene kommer. Men den dagen er dessverre ikke idag.

 

Lørdagskveld med Burøe

I går ble det mye av ingen ting og jeg hadde rett og slett ikke lyst til å skrive noe som helst. Men i dag tenkt jeg at det passet å fortelle om en hyggelig kveld.

Lørdagskvelden var første kveld hvor jeg skulle inn å se hvordan Kulturfabrikken har blitt her i Kristiansund. Å jeg må si den var overraskende fint bygd inni også.

På vei inn i Kulturfabrikken med kjærest og venner.

Vi hadde bestilt billetter i god tid og slik det såg ut var det nesten utsolgt. På grunn av covid19 hadde de satt opp egen bor til alle og vi fikk plass på balkongen. Antibac sto også klart på alle plasser og det var kun bordservering. Så lite fare for noe smitte kontra dansegalla som faktisk også foregikk i byen den kvelden.

Vi fikk plass oppe på balkongen.

Ørjan kom på scenen ca. kl. 19.30 og holdt på en times tid. Personlig har jeg aldri vært på show med han før, men han leverte og vi lo godt igjennom kvelden.

I Karantene Med Ørjan Burøe.
Til ære for showet hadde han også Corona på bordet sitt som han drakk underveis.

Showet for meg manglet en rød tråd å følge igjennom det hele, men det hadde lite å si egentlig. Latteren satt løst og han traff på flere punkter.

Etterpå dro vi på Kranaskjæret og spiste klippfisk. Vi hadde håpet den skulle servers med smørsaus også denne kvelden. Men de hadde byttet ut til blåskjellskum. Vi alle var noe skeptiske, men maten smakte fortreffelig som vanlig. Virkelig å anbefale den maten der.

Klippfisk på Kranaskjæret.

 

I Karantene med Ørjan Burde

Endelig ferdig på jobb og etter å ha stått på beina nå siden kl. 10. er tiden inne for avslapning.

Så en helt enkel plan for kvelden i kveld blir kort prossess. Ut på med venner og kjærest på show med Ørjan Burde. Han har kommet til byen og Kulturfabrikken i kveld og vi bestemte oss rett og slett for å ta turen for litt underholding. Har aldri vært på show med han før men har sett han litt på Tv og det har jo vært gøy. Så nå satser jeg på at I KARANTENE MED ØRJAN BURØE blir knall. Vi har heller aldri vært i kulturfabrikken etter at den ble bygd, så jeg er litt spent på hvordan bygget er når vi kommer inn i det. 🙂

I Karantene med Ørjan Burøe.

Fikk melding i skrivende stund om at vi får eget bord og kan på den måten kose oss uten å bekymre oss for smitte fra andre. Kjenner jeg gleder meg noe innmari faktisk. Pluss så skal vi jo ut å spise midda på Kranaskjæret etterpå. Middagen der slår aldri feil. 🙂

Så¨nå tar jeg rett og slett fri og bare nyter det kvelden har å by på.

God helg folkens.

Store planer, dårlig med gjennomførelsen….

Noen dager altså….

Idag hadde jeg så mange planer oppi hodet mitt. Sto opp tidlig og hadde så mange ideer i hodet.

Skulle bare først starte dagen med å være med på ett optikkerbesøk. Har en gammel tante som begynner å se dårligere og hun trengte muligens nye briller. Våre antagelser stemte og hun ente opp med ny briller. Dette besøket tok kun en liten time og så var jeg hjemme igjen. Nå skulle ideene settes ut til liv, men nei da.

Istedenfor å gjøre hva jeg hadde tenkt ente jeg opp med å se på gamle bilder og drømme meg tilbake til feriedager.

Står bare å drømmer om slike dager.

Noe så dumt egentlig! Gøy å drømme selvfølgelig og ikkje minst se med tilbakeblikk på gamle bilder. Men det blir jo ekstremt lite gjort ut av det. Så så så langt i dag har jeg kun kjørt til optikeren, ryddet bitte litt og laget middag. Ellers så er de store planene blitt dårlig gjennomført.

Planen er å få ryddet ut av to rom, her skal det males og ordnes koselig etterhvert. Men jeg startet altså ikke på det allikevel.

Her skal det bli tv stue og gjesterom.

Planen er her å orden en ekstra liten stue som jeg eller kjærest kan trekke oss tilbake på om den ene eller andre har besøk. Er jo ikke bestandig en har lyst å høre på guttesnakk eller jentesnakk når den ene har besøk. Ideen er også å få orden boden skikkelig også slik at vi får utnyttet plassen best mulig. Så langt står det bare ting her og der der inne.

Skal forhåpenligsvis bli bedre plass her.
Også er planen å male her, slik at det blir litt finere.

Ønsket for dagen var også å få ferdig syskrinet mitt, men lakkeringen tar lengre tid enn hva jeg først trodde. Så har fått på tre lag så langt på ene siden igjennom to dager.

Går sakte men sikkert fremover på syskrinet.

Akkurat hvorfor dagen i dag har blitt sånn finnes det ingen enkelt svar på. Startet egentlig alt i går kveld når energien bare sakte men sikkert forsvant ut av kroppen. Selv om jeg også tror at ett et legebesøk jeg har neste uke kan være årsaken. Dette besøket grur jeg meg skikkelig til selv om jeg vet at det er nødvendig. Men jeg får bare krysse fingrene for at alt går bra!

Ellers i kveld tror jeg jeg fortsetter med å gjøre ingen ting. Tror rett og slett jeg fortsetter med daffedagen videre men kvelden på sofaen og kanskje litt strikking.

Noen dager blir bare ikke slik en har tenkt!!

 

En kopp med eventyrlig varme

Jeg vet ikke hvordan det er hos deg, men her har høsten satt inn for fult di siste dagene. Spesielt kanskje om natten, for da har det blåst noe så gale rundt her på sørvesten. Stormvarsel har også lyst rødt, en klar indikasjon på at høsten er her. Selv om jeg helst ikke ønsker den velkommen før jeg har hatt ferie. 😉

Men så er det noe med høsten da! Det er jo noe koselig med å sitte inne under teppet og høre det ule ute. Kanskje tenne noen stearinlys og kose seg med litt håndarbeid og en god film sammen med kjæresten. 🙂

Sist men ikke minst er det ekstra godt med en god varm kopp med kakao også. Og i kveld tenkte jeg det var kvelden for å prøve ut denne snømannen min.

Snømannen jeg fikk i gave av ei god venninne.
En snømann fylt av små marshmallows.

Denne søte snømannen med flosshatt fikk jeg av bestevenninna for en stund tilbake siden. Den er proppfull av små marshmallow som visstnok skal skal fylle koppen med enda mere nydelig smak.

Så nå har jeg varmet opp en kopp med melk og skal la snømannen snart få svette oppi der. Så skal jeg kose meg med Alle mot alle på Tv Norge og nyte koppen med nydelig sjokolade.

Håper dere alle har en fin fin kveld. 🙂

Verdensdagen for selvmordsforebygging

I dag er dagen hvor vi mange kanskje tenker de burde gjort det lille ekstra. Fint og flott er det jo at vi har en helt egen dag til fokus på selvmord. Men samtidig så håper jeg vi alle tenker at det ikke er bare en dag i året dette skal være i fokus.

10 september, dag for å sette fokus på å forebygge selvmord.

Alle husker vi sikker nå når Ari Behn gikk bort 25 desember 2019. Så mye alle skrev om da og i den lille tiden etter, så ble det helt stille og det virker som han er nesten glemt og fokuset på selvmord er bort igjen. Jeg vet ikke, men det virker som om selvmord er noe vi er redde for å snakke om. Redde for å tråkke på tær eller tråkke over grenser.

Men vet du? Innimellom er det kanskje det vi må gjøre. Kanskje vi kan reddet ett liv med å gjøre så lite. For ærlig talt er det kanskje ikke så mye som skal til!

Sitter du der og lurer, tenker hva er det som skjer med han/henne?

VEL, ikke bare sitt der. Gjør noe med det.

Ta opp telefonen og ring eller gå ut døra, ta turen bort og ring på døren. Kanskje personen på andre siden av telefonen eller døren trenger ett vennlig smil og en trygghet som bare du kan gi.

Sett deg ned, lytt og bare fortell han/henne at du både ser og hører han/henne og du bryr deg. La praten flyte selv om den kanskje blir mest enveis og la skulderen din være en skuler å gråte på om det er det som skulle trengs.

Enkelt ikke sant, men som oftes er vi så opptatt med våres egne liv at vi kanskje ikke tenker det før det er for sent!

Her om dagen kom jeg over ett innlegg fra Helsesista som jeg ønsker å dele med dere. Budskapet er så viktig selv om det aldri burde vært ett tema. At noen kan funne på å legge ut en slik video på sosiale medier er rett og slett forkastelig. Men som sagt er budskapet så viktig. Selvmord må snakkes om ikke ties i hjel.

Helsesista;

  • Til foreldre og voksne som jobber med barn:
  • I kveld ble jeg kontaktet av en ung voksen som hadde scrollet på videoer av hunder og valper på appen TIK TOK, hvor det plutselig dukket opp en video av en mann som skjøt seg selv i hodet. Det var en hund i bakgrunnen. Personen som fortalte meg dette har nå kastet opp i flere timer etter å ha sett videoen.
  • Det viser seg at det er ett par videoer av enkelte folk som har tatt selvmord og livestreamet det på facebook som har blitt lagret og som nå trender på tiktok – en app som veldig mange barn og tenåringer bruker. Videoen viser en mann med skjegg og briller som sitter i sin gamingstol og skyter seg selv i hodet.
  • Det er dessverre barn ned i 10 år som allerede forteller at de har sett filmen.
  • Det er ikke første gang ting som dette deles, og barn kan også være raske med å vise og fortelle venner dersom de ser sjokkerende ting på nettet.
  • Det er så viktig at dere snakker med barna om at dersom de har sett ubehagelige eller ekle ting, eller den dagen de kommer over noe som er vondt eller skremmende – må de fortelle om det til en voksen hjemme og/eller på skolen. Og fortell de også at de ikke må vise sånt til vennene sine. Fortell de at hvis noen vil vise dem ekle ting så kan de – og har de lov å si: «nei, jeg vil ikke se. Jeg vil ikke høre om det!»
  • Lær dem også å alltid rapportere voldelig, skadelig og seksuelt innhold de kommer over til selve appen. Jeg anbefaler også at man følger med og setter seg inn i de appene barna bruker, og følger anbefalte aldersgrenser. Det viktigste er uansett dialogen man har med sine barn, både hjemme og på skolen, slik at det alltid er trygt å komme til deg som voksen og fortelle om vonde ting, møte forståelse og støtte.
  • Del gjerne da dette kan stoppe andre barn fra å se dette, og at flere barn kan få hjelp til å snakke om det dersom de har sett skremmende og vonde ting

Selvmord skal ikke være en trend, men det bør snakkes om. Kanskje burde foreldre snakke mer med barna sine om dette på lik linje som alt annet. For når noe snakkes åpent om, så blir det av en eller annen grunn så mye tryggere. La oss få bort skammen og alt det vond som vi bare kan. Nå skal ikke selvmord være noe vi glorifiserer på nett, men heller kanskje brukes tid på for å stoppe ett familiemedlem, en venn, en kollega, en kjæreste eller hvem enn det måtte gjelde.

La oss bruke dagen i dag til å sende noen ett vennlig smil og si hei. Selv om vi nå lever i en tid hvor vi ikke kan klemme betyr det ikke at vi ikke kan vise omtanke.

 

Motivasjonen har vært borte lenge.

Bolgavatne
Kjæresten sammen med Lexie og Snoopy.
Bolgavatne
Nyter noen stille stunder ved vatne.
Bolgavatne
Lexie elsker å kunne oppleve alt som finnes i skog og mark.
Bolgavatne
Snoopy elsker også å oppleve alt av hva naturen har å tilby.

Tenke seg til at det er første september! Dagenen, ukene og månedene har virkelig bare flydd forbi uten at det egentlig har skjedd så mye. Livet til alle har jo blitt satt på en slags pause omtrent takket være Convid 19 og hvordan pandemien egentlig har satt hele verden på vent.

Hver eneste dag er det en oppdatering om coronaviruset, hvor stor smittespredningen er og hvor den er verst og ikke. Personlig synes jeg det nesten har vært litt slitsom å hele tiden lese om det, selv om jeg synes det er ekstremt viktig at alle får med seg. Viktigst av alt er at alle tar de forhåndsregler som vi har fått satt og jeg har null forståelse for de som fester og kjører på som om ingen ting er forandret. Men nå skal ikke jeg være noe moralpoliti som skal si at sånn og sånn er bedre. For sannheten er nok at selv om de fleste av oss følger regler så godt vi kan, har vi nok alle gått på en glipp eller to noen ganger.

Men hvorfor min motivasjon har vært borte kan ikke bare bli bortforklart ved at pandemien kom. Selvfølgelig kjente jeg på nedturen over at Bali turen min ble kortet ned på grunn av dette. Men sannheten er at det er ingen unnskyldning.

Enkelt og greit tror jeg bare det er en blanding av alt. Størst av at er nok fortsatt dette med kurset til Anne Brith Davidsen som skulle gi meg motivasjon til å skrive, men hvordan det ente og fortsatt ikke er avgjort har tatt tid. Nå kan eller vil jeg ved nåværende punkt si at saken mot ABIP er over, for den er ikke det. Men det står litt stille på den fronten da ting tar tid. Så dere får bare følge med.

Ellers så har det ikke skjedd så mye egentlig igjennom de siste månedene. De har bestått av hverdagen som vanlig, men allikevel er det som om dagen bare raser av sted. Men jeg skal prøve å gi meg selv ett spark i ræva som de sier og fra nå av prøve å få skrivet litt. Har jo noen prosjekter å vise frem pluss noen bilder fra både den ene og andre reisen som jeg har vært på før viruset satte en stopper for det meste.

Så nå tror jeg rett og slett jeg bare skal ta med meg boffene på en tur ut i skogen, kanskje samme tur som Odd Arild og jeg var på til Bolgavatne. For en ting er sikkert og visst og det er at skog, mark, vann og fint vær ute gir meg masse energi og styrke.

Ha en flott dag videre alle sammen. 🙂

 

Når livet gir deg sitroner……

Reklame | Sushi Bar Kristiansund

Alle har vi vel hørt dette utsagnet med sitroner. Men vet du hva noen ganger stemmer det. Som jeg skrev i går ser tanken mine litt All over the place i disse dager. Ja, jeg vet jeg virker kryptisk igjen. Men bær over med meg, jeg trenger bare å få samlet tanke litt før jeg mest sannsynlig taster de ned her.

For når livet gir en sitroner bør en lage lemonade!

Vel dette er litt slik det er nå og jeg krysser fingre for at det ordner seg for alle involverte i hva jeg går igjennom.

Men iallfall er en ting sikkert og det er at når livet går en litt i mot må en prøve å finne lysglimt i hverdagen. Sushidate med venninnen og få en god samtale med ei som lytter og samtidig gir deg mye positiv energi er i hvert fall noen som lyser opp.

Sushi Bar Kristiansund

Hadde du spurt meg for en tid tilbake siden om jeg likte Sushi hadde jeg nok sagt nei. Men jeg har virkelig fått sansen for dette, begynner faktisk å elske enkelte ting her. Og innmellom klarer jeg også å spise med pinner. Sushi Bar Kristiansund har også en bra meny og det er mye godt på menyen der som du bare må teste ut. Om du ikke liker rå fisk lover jeg deg at du like vel vil finne noe å spise her.

Dette er i hvertfall konklusjonen Wenche og jeg har kommet til og vi kommer nok til å gå her mange mange ganger fremover. For her kan vi snakke om alt og ingenting, flire og gråte uten at den andre reagerer. Og finnes det noe bedre enn å ha en slik venninne når en går igjennom noen som en ikke kan snakke eller orke å snakke så høyt om?

Sushi Bar Kristiansund

 

 

Ut å høste energi der energien er på sitt sterkeste.

Vet ikke hvordan du ser på det, men noen ganger trenger en å finne litt energi.

Og hva er vel bedre enn å finne den her ute i den frie naturen sammen med hundene?

Jeg må si at det er få ting som bringer mere glede enn å se Lexie og Snoopy kose seg slik her de hopper fra stein til stein og lurer på havet.

I slike stunder føles det at ord ikke er nok, men at en kan la bildene tale for seg.

Lexie og Snoopy i fult firsprang.
Lexie og Snoopy i fult firsprang.
Snoopy hopper fryktløst fremover.
Snoopy og Lexie underaøker hver eneste stein.
Snoopy og Lexie underaøker hver eneste stein.